Synes denne videoen som viser hvordan man kan multiplisere med visuelle hjelpemidler er god, og forklarer godt hvorfor det er nyttig å likevel kunne gangetabellen. Tilslutt et lite fortjent spark mot dårlig notasjon.
(via Espen Andersen)
|
|||||
|
To relaterte saker i Aftenposten denne uka. Først om hvordan Statens Veivesen sliter med å bygge nok veier for å unngå kø inn til Oslo. Det er umulig:
Løsningen er åpenbart å satse mer på kollektivtrafikk, og gjøre det dyrere å bruke bil i sentrum og i rushtiden. Altså veiprising, og reduksjon og markedsprising av parkeringstilbud i sentrum. Men, like viktig i mine øyne er å innse at plass sentalt i Oslo er veldig veldig verdifull. Noe som denne budkrigen på et falleferdig hus på Tåsen viser.
Dette betyr sannsynligvis leiligheter. Plassen sentralt i Oslo er så verdifull at det gir lite mening at vanlig rike mennesker skal ha store hager, når det er mye mer verdifullt at det bygges leiligheter. Det bør være rikelig med parker og grønne lunger i byen, men ellers burde folk til en stor grad få lov å bo så tett som man ønsker. Slik at de som ønsker kan gå og sykle til skole, jobb, barnehager og fritidstilbud, uten å ha behov for bil i hverdagen. (Bilde av renedotnielsen med CC-by-nc-nd-lisens) Oppdatering: Håkon Haugli (Ap) skriver om storbyproblematikken bedre enn meg. Han har følgende smørbrødliste av gode forslag (mine uthevinger):
De fleste har vel fått med seg Hurtigrutens signingsferd nordover på NRK2 og på nettet de siste dagene. Dette er selvsagt bra for Hurtigrutens aksjonærer, nordmenns nasjonale stolthet og bloggere som vil lenke tilbake til gamle poster. Men det er sannsynligvis også bra for folkehelsa. Det er i alle fall konklusjonen i denne kanadiske forskningen
Så der har dere enda en god grunn til å sitte limt til skjermen det siste døgnet av turen. (Bilde av NRKBeta med CC-at-lisens) Dagens artikkel i vår serie AER20 er “Some international evidence on output-inflation tradeoffs” fra 1973, skrevet av Robert Lucas, som vant “Nobelprisen” i økonomi i 1995
 Robert Lucas Artikkelen er interessant av flere grunner: Den er et godt eksempel på bruk av “rational expectations” i økonomiske modeller, den illustrerer deler av “empirisk” tenkning i moderne makro, og den er nok et eksempel på hvordan økonomer (og for den saks skyld institusjonene de jobber ved) “tilfeldigvis” oppdager at de “forskningsbaserte” funnene deres passer pent inn i et politisk og ideologisk mønster. Modellen går ut på at tilbudssiden (det vil si bedriftene og arbeidstagerne) i en sektor vet at prisen på deres varer består av to komponenter: Det generelle prisnivået, og de relative prisforholdene. Hvis prisene på varen du selger øker fordi alle prisene øker i takt, så ønsker du å produsere det samme som før (siden realprisen er det samme som før). Dersom det er en økning i din vares pris relativt til andre varer, så betyr det at du nå får mer (målt i reelle varer og tjenester) for hver enhet du selger, og du vil ønske å selge mer. Myndighetene kan øke etterspørselen – som vil skape høyere prisnivå (inflasjon) – men den enkelte bedrift vil da merke at prisen øker og vil måtte gjette på om det er den relative prisen på deres vare som øker eller om det er prisnivået generelt. Hvis de tror det er prisnivået vil de ønske å produsere som før – tror de det er relativ prisendring vil de produsere mer. Dette betyr at myndighetene bare kan øke produksjonen (og sysselsettingen) ved å øke prisnivået på en måte som gjør at “alle” sektorene tror det bare er deres relative pris som har økt. For å se i hvilken grad folk kan narres, må vi si noe om metoden de bruker for å tolke prisøkninger de opplever. Lucas antar at de gjør dette på en sofistikert og rasjonell måte – der de tar utgangspunkt i historiske data for prisutviklingen. Videre er det nå slik at måten modell-bedriftene reagerer på påvirker prisutviklingen i modellen: Hvis de tror det er “mest egen pris” som øker, så vil de produsere mer og dermed forsinke prisøkningen som følger av myndighetenes etterspørselsvekst (det blir “flere varer” å fordele etterspørsels-pengene på). Derom de tror det er “mest generelt prisnivå” vil de produsere som før, og da vil inflasjonen inntreffe raskere. Lucas sjekker derfor om modellen er konsistent – om den “biter seg selv i halen”: Anta at prisveksten er en fast “gjennomsnittsvekst” pluss et tilfeldig årlige avvik som er normalfordelt. Dette skal da få de rasjonelle modell-bedriftene (som forstår modellen de selv er innenfor) til å oppføre seg slik at prisprosessen faktisk blir nettopp slik. Konklusjonen fra modellen er ikke så overraskende: Er man vant til lav og stabil inflasjon tror man at prisøkninger skyldes endringer i relative priser. Er man vant til høy og varierende inflasjon tror man at det sannsynligvis er generell inflasjon. Deretter vender Lucas seg til empiri. Han argumenterer for at det interessante er å se hvorvidt samvariasjonen mellom ulike variable innenfor den teoretiske modellen samsvarer med observert samvariasjon mellom tilsvarende variable i den virkelige verden. Anta at det var slik en del Keynesianere ifølge Lucas tenkte, at det var en meny av ledighetsnivåer politikerne kunne velge fra – der hvert ledighetsnivå hadde en gitt pris målt i inflasjonsnivå. Da ville land med høy variasjon i inflasjon også ha høyere variasjon i produksjon/ledighet. Hvis det ikke var tilfelle, så kan man
Modellen Lucas bruker bestemmer – som alle modeller – verdien av enkelte variable utifra verdien av andre. Han antar at endringer fra år til år i myndighetenes etterspørselspolitikk er normalfordelt rundt et gitt nivå, og utleder fra det hvordan produksjonsnivået i økonomien vil samvariere med den fordelingen. Det er dette han deretter sammenligner med statistiske data – en fremgangsmåte som ble videreforedlet og sentral i “nyere makro.” Metoden må sies å være noe omdiskutert. En doktorgradsstudent i USA beskrev det nylig på denne måten:
Paul Krugman – en annen Nobelprisvinner – har kritisert disse modellene (blant annet) ved å hevde at slike modeller ikke kan generere nedgangsperioder med mindre beslutningstagerne i modellen er sofistikerte økonometrikere som ikke har vett på å lese avisen:
Og der er vi ved det siste poenget: Politikk. Lucas og Krugman representerer to ulike politiske ståsteder, og når man ser hvor politisk ladet også diskusjonene om modellene blir kan man bli nokså skeptisk til det “vitenskapelige” ved dem. Lucas har hevdet om Keynesiansk teori at
Krugman, på sin side, sa i et foredrag ved London School of Economics i 2009 at de siste tre tiårene med makroøkonomisk teori (som har gått i Lucas sine fotspor), var
En annen Nobelprisvinner i Krugmans fløy, Robert Solow, har uttalt at det er fåfengt å i det hele tatt diskutere med Lucas:
Og i den nyeste politikkdiskusjonen i USA holder Krugman og Lucas og deres kampfeller det gående – og begge sider angriper den andre som håpløst inkompetente og utdaterte og uvitenskapelige (se for eksempel her, her og her). Denne ukes artikkel i vår serie AER20 var grunnleggende i fagområdet selskapsteori hvor man beskriver hvordan økonomisk aktivitet best kan organiseres. Hele serien finner du under stikkordet AER20.
Bedrifter er en så selvfølgelig del av vår hverdag at vi sjelden stopper for å spørre om hvorfor de eksisterer. Man kunne tenke seg et samfunn uten bedrifter hvor alle hele tiden jobbet freelance og skrev en separat arbeidskontrakt for hver enkelt arbeidsoppgave. Armen Alchian og Harold Demsetz mener, i artikkelen “Production, Information Costs, and Economic Organization” (pdf), bedrifter oppstår av to grunner. For det første kan man produsere mer dersom man samarbeider i en felles enhet. For det andre er det et behov for en enhet som måler produktiviteten til de som deltar i samarbeidet og bestemmer hvor mye de forskjellige deltagerne skal få. For å illustrere svaret, bruker Alchian og Demsetz et enkelt eksempel: Tenk deg en kasse som er for stor til at den kan løftes av en person alene. Flere personer kan løfte den sammen, men hvordan skal man fordele betalingen? Og hva om man har et rom av slike kasser og et helt lag av kvinner som skal flytte kassene? Da vil hver enkelt ha et incentiv til å ta småpauser, ikke løfte så hardt. Man trenger dermed en metode for å disiplinere, måle og belønne for å få samarbeidet til å fungere. Dette er dette problemet bedrifter løser, hevder Alchian og Demsetz. De som skal måle og belønne ha et incentiv til å gjøre dette riktig. Svaret på det problemet er å ha en eier som får mer profitt desto flinkere man er til å skape lag der arbeiderne belønnes etter sin sanne verdi og dermed yter sitt beste. For å fungere så godt som mulig ,må derfor eierne ha makt både til å endre belønning, til å si opp personer, og ha krav på avkastningen de klarer å skape. Alt dette kan synes en smule kynisk, men at et perspektiv er “kynisk” er mer en merkelapp en en god kritikk. Dersom man vil teste teorien, bør man heller se på i hvor stor grad teorien stemmer med virkeligheten og om den henger sammen rent logisk. Selv mener forfatterene av ulikheter mellom yrker viser at teorien er korrekt. Teorien innebærer at yrker der det er kostbart å monitorere arbeiderne preges av høy grad av frihet for arbeiderne. Det ser også ut til å stemme i virkeligheten: Akademikere, advokater og lignende har ofte større frihet enn arbeidere i en fabrikk. Noe som ikke ser ut til å stemme så godt, er at man faktisk har bedrifter der man ikke har så mange måleproblemer. Man ser lett hvor mange brev en postmann leverer! Dersom kjernen i teorien er at bedriften løser et måleproblem, må måleproblemen være betydelige dersom forklaringen skal virke. Et mer logisk problem er om det er mulig å finne et svar på hvor mye hver enkelt bidrar med i et lagarbeid. Et fotballlag kan være et godt eksempel: Det er klart at noen spillere er bedre enn andre, men de har også egenskaper som utfyller hverandre. Å ha en spiller som slår gode innlegg har mindre verdi dersom man ikke har en god hodespiller på laget. Det er dermed ikke slik at hver person går rundt med en sann lønn de fortjener. Dette er delvis poenget til Alchian og Demsetz også, men de går ikke detaljert inn på faktorene som bestemmer belønningen eller og om den er unik. De ser på det som en forhandling mellom parter som er på likt nivå: Arbeideren kan forlate bedriften og bedriften kan sparke arbeideren. Ingen er slaver. En mer detaljert diskusjon ville nok ta med seg at forholdet preges av ulike makt og forhandlingsstyrke. Noen arbeidere har mye makt i forhold til bedriften, andre har lite makt. Men dette sier de lite om. De mener at bedriftenes eksistens forklares ved at de evner å sette sammen et produktivt lag, å måle og belønne hver arbeider etter arbeiderens produktivitet, og å monitorere og disiplinere dem slik at laget fungerer best mulig og profitten blir deretter. Bruce Bartlett minner oss på at skattetrykket i Norge ikke er særs høyt, men på linje med andre OECD-land.
Merk også hvordan skattetrykket i land som USA blir kunstig lavt på grunn av hvordan overføringer er organisert. I Norge får man for eksempel barnetrygd som er en offentlig utgift, og teller dermed med når man måler skattetrykket, men også foreldrefradrag som er en skattelette og ikke teller med. Det er egentlig ingen prinsipiell forskjell mellom disse to stønadene, de kunne begge i utgangspunktet vært en trygd, eller begge vært en skattelette. I USA er det mer vanlig med stønader i form av skattefradrag, mens i Europa er det mer vanlig med trygdeytelser. En annen stor forskjell er hvordan helsetilbudet er finansiert.
Om man også tar hensyn til helseutgifter, blir det raskt ganske mye mindre forskjell mellom landene.
Dagens utgave av vår serie AER20 korresponderer med Peter A. Diamonds melding om at han trekker seg som kandidat for en stilling i den amerikanske sentralbanken. To artikler inne på lista over de 20 beste gjennom tidene, samt en Nobel-pris, er, i følge republikanerne i senatet, ikke nok til å være kvalifisert til jobben. Alle innleggene i serien finner du under stikkordet AER20. Optimal taxation and public production som Peter A. Diamond skrev med James A. Mirrlees er publisert i to deler. Del 1 – Production efficiency (pdf) og del 2 – Tax rules (pdf). Bakgrunnen for artikkelen var at man hadde begynt å diskutere de økonomiske implikasjonene av å tenke på velferd på nasjonalt nivå. Hvordan sikrer man god verdiskapning, og hvordan skal man måle om man virkelig skaper verdier for samfunnet? Hvilke kriterier skal legges til grunn for om samfunnet blir bedre? Diamond og Mirrlees’ bidrag i denne debatten var å se på hvordan man kunne bruke skattesystemet for å komme nærmere et godt samfunn. Tidligere analyser antok at man rett og slett kunne “ta fra de rike og gi til de fattige” ved såkalte “lump-sum”-overføringer. Dette var en veldig teoretisk ide. Å innføre overføringer gjennom skattlegging var en mer realistisk tilnærming. Skatt er i første rekke en måte for myndighetene å skaffe penger til offentlig forbruk (skole, helse, samferdsel). I tillegg er det et instrument for å endre folks adferd (alkoholavgift, toll), og for å foreta overføringer til enkelte samfunnsgrupper (pensjoner). I dagens artikkel viser man hvordan myndighetene kan fremme velstandsutvikling ved å følge noen prinsipper når de vedtar et skattesystem, uavhengig av nivået de velger på de totale skattene. Altså hvordan man mest effektivt kan foreta velferdsøkende overføringer gjennom skattesystemet. En av effektene av skatt er at det endrer de relative prisene på varer og forstyrrer de avveiningene folk blir stilt overfor. Økonomer sier gjerne at en prisendring har en inntektseffekt (hvis en vare blir billigere er det som om prisnivået er blitt litt lavere, og vi har litt høyere realinntekt – vi kan kjøpe mer alt i alt) og en substitusjonseffekt (hvis en vare er blitt dyrere vil vi kjøpe litt mindre av den og heller kjøpe litt mer av de andre som nå er relativt sett billigere). Diamond og Mirrlees viser at den optimale skatten på varer avhenger av hvor sensitiv etterspørselen til varen er for økte skatter. Hvis vi ser for oss et gode som alle kjøper akkurat like mye av uansett hvor dyrt eller billig det er eller blir – så vil dette være ideelt å skattelegge, siden vi da bare får inntektseffekten. Når vi ikke har noen slike goder er det ideelle å skattlegge mest varer vi kjøper nesten like mye av uansett pris, og skattlegge mindre varer vi slutter å kjøpe om prisen går for mye opp. I tillegg er det optimalt å kun skattlegge de endelige forbrukerne, og ikke underveis i produksjonsprosessen. Altså å kreve skatten betalt kun i forbruksleddet (slik som den norske momsen fungerer). Utelatt fra artikkelen er problemer med unndraging, hvordan skatt påvirker handel med andre land, og kostnader ved innkreving og kontroll. Noe som selvsagt er viktig å tenke på når man skal innføre et skattesystem. Man diskuterer heller ikke skattlegning av eksternaliteter. For eksempel forurensing eller forskning. (Bilde av soukup med CC-by-lisens) Tim Harford med en tankevekker om bolig som investering. Et utdrag:
Her er hva Paul Krugman skrev om den amerikanske boligboblen i 2005, altså før den sprakk. Det får vel bli opp til hver enkelt om man mener det kan dras noen paralleller til vårt eget boligmarked.
(Bilde av David Shankbone med CC-by-lisens)
Dagens bidrag i vår serie av de 20 mest innflytelsesrike artiklene publisert i American Economic Review tar oss til Afrika. John R. Harris og Michael P. Todaro er begge kjent for deres arbeider innen utviklingsøkonomi, og de har begge lengre arbeidsopphold i land som Nigeria og Kenya. Hele denne serien finner du under stikkordet AER20. Artikkelen “Migration, Unemployment and Development: A Two-Sector Analysis” (pdf) er basert på observasjoner de gjorde av hvordan økonomien i Nigeria og andre afrikanske land utviklet seg og, i grove trekk, hvordan urbaniseringen foregikk. (1) Det var en høy grad av flytting inn til byene, (2) byene var preget av høy arbeidsløshet og (3) produktiviteten og lønningene var høyere i byene. Utifra dette laget de en modell der flyttingen fortsatte helt til den forventede lønnen var lik i landbruket og i byene: Lav lønn men liten ledighet i landbruket, eller høy lønn men høy ledighet i byen. Altså at nivået på arbeidsløshet var høyt nok til at den forventede lønnen i landbruket kom opp på samme nivå som i byene. Arbeidsløshet er svært kostbart for samfunnet. Spesielt for den arbeidsløse, og også generelt for økonomien i hvert enkelt land. Tidlige forslag for å avhjelpe arbeidsløsheten var et subsidie for å senke kostnaden ved å ansatte flere i industrien. Dette viser Harris og Todaro er lite effektivt. En mer effektiv løsning er å innføre restriksjoner på innflytting til byene. Men, som de sier
Noe som kan være nyttig å ha i bakhodet når det gjelder vår tids migrasjonsstrømmer, og diskusjonen om “økonomisk kostnad” ved innvandring. Harris’ og Todaros arbeider med den økonomiske utviklingen i afrikanske land var starten på den mer omfattende økonomiretning som tar for seg hvordan land utvikler seg fra jordbrukssamfunn og over i mer industriell retning, utviklingsøkonomi. Todaro har blant annet skrevet boken “Economic Development” som nå er i 11. opplag. (Bilde av Umang Dutt med CC-by-nc-nd-lisens) |
|||||
|
Powered by WordPress & the Atahualpa WP Theme by BytesForAll. Now with Tutorials & Support |
|||||
