En interessant artikkel fra helgens Financial Times om Storbritannias erfaring med Offentlig Privat Samarbeid. Noe å ta med seg i den hjemlige debatten (Note: Mr Bacon er altså Tory – eller Konservativ).
“I first really began to worry about the private finance initiative back in 2003,” says Mr Bacon. “I ran into an investment banker who said: ‘I like the PFI. It’s good for business. We make a lot of money out of it. But as a taxpayer, it really cheeses me off.’ That rather woke me up. This was not a trade unionist complaining. It was a City fat cat getting fatter on the proceeds.”
Mr Bacon is perhaps an unlikely critic of the use of private finance for public goods. He is, after all, a Conservative – the senior partner in the UK’s ruling coalition government – and his party has traditionally advocated a more limited role for the state than its opponents.
But these days his is just one voice amid a rising chorus of parliamentary scepticism that PFI – which has delivered 700 big items of British infrastructure and services in the past 20 years – is proving value for money. In recent weeks, its practitioners have found themselves accused by MPs from all parties of “ripping off the taxpayer”, making excessive returns and “running a racket”.
PFI works a little like the marriage of a mortgage to a full repairing lease. The public sector decides what type of project it wants. The private sector then designs, finances, builds and operates it – usually on a contract of 25-30 years that includes full maintenance. At the end of the contract, the public sector is handed back the project in full working order. If it is delivered late or over budget, or fails to perform once up and running, in theory the private sector pays.
In the past decade many other countries – including Canada, Australia (which invented it) and significant parts of Europe – have adopted PFI-type approaches. Indeed, it has arguably never been more popular, as countries crippled by debt see it as a way of creating social infrastructure without the need for yet more government borrowing. America is taking an increasingly keen interest.
Why has it proved to be so popular? “For three reasons,” a former Treasury adviser says. “Governments think it transfers risks, and works. Because they don’t have to raise the capital now. And because accounting rules mean it often does not count on the government’s books.
[...]
Two things can, however, be said with some certainty. First, without the off-balance-sheet financing, this vast array of new infrastructure would not have been built. The last Labour government, which left office in 2010 after 13 years in power, was simply not prepared to borrow to fund it. Second, at least part of the PFI theory has worked.
Unlike much conventional procurement, PFI has overwhelmingly delivered to time and to budget. When it has not, the private sector rather than the taxpayer has almost without exception met the bill. Over the years, John Laing lost £68m when designs for the National Physical Laboratory proved unbuildable; £100m was lost on Dudley hospital in the West Midlands; and, when the PFI constructor and service company Jarvis went bust, the costs fell to the banks not the public.
PFI contracts, however, have proved very inflexible. It is not just the many tales of £1,000 charged to move a plug socket, or £900 to install a Christmas tree in the Treasury. It is that significant changes in use have all too often proved hugely expensive, making it costly to adapt to changing needs. Sir Peter Dixon, former chair of one of London’s biggest hospitals, complained to parliament that under the contracts “we just had to cough up”.
Furthermore, some of PFI’s virtues have suddenly become vices. Hospitals were built on the assumption of rising health spending and growing business. But spending is now flat for four years, and care is being shifted out of hospitals and into the community to save money. As a result no fewer than 22 PFI hospitals spend so much of their income on fixed PFI payments – up to 18 per cent – that they no longer look financially viable. The health department is almost certain to have to take some of their debt on to its books.
Equally, the idea that the public sector should not skimp on maintenance, running up much bigger bills for later, is a virtue in a normal downturn. But, amid the biggest spending cuts in decades, that has produced “an insane situation”, according to Austin Mitchell, a Labour member of the Commons public accounts committee. “Virtually every other area of spending is being cut, but the return for PFI investors just comes in guaranteed.” It is, he says, “a racket”.
That has produced demands, led by Mr Norman, for a “rebate” on the deals. But this is not on the cards. First, the private sector refuses to reopen long-term contracts voluntarily signed on agreed terms. Second, the ownership of contracts has become vastly complicated as investors have sold their stakes, both to take their profit and to recycle the cash into other projects.
Pension funds, including local authority ones, now own significant parts of the equity and the debt in PFI because the long-term nature of the payments matches their long-term liabilities. In many cases arranging a cash rebate, in the unlikely event that the requisite 20 or 30 people could be gathered in the same room, would look like robbing Peter’s pension to pay Paul, the taxpayer.
Hence the Treasury’s recent search for operational savings instead. Many of these, however, involve cuts in services, such as less frequent cleaning; the public sector taking back risks; or the “mothballing” of facilities that will still have to be paid for.
Imagine a jail where dangerous inmates awaiting trial live 24 to a room and fight each other under a violent gladiatorial code. This is life inside Miami’s mega-jail, writes Louis Theroux.
For a bespectacled, peace-loving Englishman, there can be few places less congenial than a berth on the sixth floor of Miami main jail.
The place has to be seen to be believed. Up to 24 inmates are crowded into a single cell, living behind metal bars on steel bunks, sharing a single shower and two toilets.
Little of the bright Miami sun filters through the grilles on the windows. Visits to the yard happen twice a week for an hour. The rest of the time, inmates are holed up round the clock, eating, sleeping, and going slightly crazy.
But what is most shocking is the behaviour of the inmates themselves. For reasons that remain to some extent opaque – perhaps because of the bleak conditions they live in or because of insufficient supervision by officers, maybe because they lack other outlets for their energies, or because of their involvement with gangs on the outside, or maybe from a warped jailhouse tradition – the incarcerated here have created a brutal gladiatorial code of fighting.
With around 7,000 inmates, the Miami jail system is one of the biggest in America – a so-called “mega-jail”. Most of these inmates are on remand – awaiting bail or being held until their trial dates – usually for fairly minor offences. In America, jails are distinct from prisons in that they hold people who are pre-trial and therefore unconvicted.
Most of these inmates reside at one of the two biggest facilities in the Miami jail system, large modern buildings where the cells are well-supervised and safe.
But the hardened few hundred who are either charged with particularly serious offences or have a track record of misbehaving behind bars get sent to the fifth and sixth floors of the main jail – a place with its own myth and lore.
Inmates throughout the jail speak with a sense of awe about the main jail, for it is here that the code of the jail is most stringently observed.
The idea of me spending time in the Miami jail grew out of a documentary I’d made about San Quentin in California in 2007. I’d been struck by the strange self-contained world of the prison – with its own rules and its own unexpected intimacies.
I’d come to Miami having heard that jails – with their more transient and therefore more chaotic population of new arrestees and defendants – were quite different, less settled and less domesticated. Inmates tended not to stay long enough to get comfortable or bond with officers or with each other.
Also, while prisons separate out their inmates so that the most serious cases are sent to “supermax” ultra-high security facilities, jails house the entire gamut of accused offenders.
Still, I was shocked by what I found.
A few days into my stay I arrived at the jail to find there had been a fight on the sixth floor – a man had been badly beaten by several of his cellmates. I visited the cell and was told by several inmates that the victim had been testifying on other people’s cases. “Snitches get stitches,” one said.
I tracked down the victim, who’d just arrived back from the clinic, his eyes swollen shut, looking as though he’d just gone 10 rounds with Vitali Klitschko. He said his cellmates had taken it in turns to fight him, one after another, six or seven in a row – a practice called “line-up”.
Gingerly, I raised the possibility that he might have aroused the ire of his compadres by co-operating with the state on his case, maybe against his co-defendants? He said the idea was absurd – he’d been arrested for driving with a suspended licence.
A day or two later I met an inmate called Robert Tosta, a sturdy guy with an extensive track record of muggings and burglaries. Tosta was sporting a black eye and he explained that he’d been in a fight with a man in his cell.
He’d noticed that some personal items were missing and, even though he had no idea who was responsible, jailhouse rules dictated that he had to ask his bunk-mate to “strap up” – put his shoes on for a fight.
In some cells inmates boasted that they had a policy of “mandatory rec” for new inmates – meaning any inmate coming into the cell had to fight (or “rec”) for a bunk, unless he was known to other inmates in the cell, in which case he might be granted a reprieve.
And yet, strange as it is, fighting is far from being the only predatory behaviour that flourishes on the fifth and sixth floors of Main Jail.
Early in our visit, I heard whispers from the officers accompanying us that some of the inmates were being “disrespectful” during interviews. I was confused. They were shouting? Making faces?
No, they were “gunning” – that is to say masturbating – “at” and “to” our female director and assistant producer.
I recalled that some of the men behind bars had been swaddled in sheets as they stood or had lain covered on their beds – I’d assumed this was because they were camera shy – but in fact, it was explained, this was the better to hide.
Undoubtedly the practice was strange and uncomfortable for all the members of our team. And yet, even this I came to see as symptomatic of the strange conditions of the cells in the Main Jail. Deprived of any outside sensory stimulus they were hyper-alert to the sight of young women from the outside.
And without privacy, sharing a single shower, many of the men had lost their sense of the normal social barriers – they were around each other continuously, using the toilets, speaking to loved ones on the phone, and, presumably, indulging in other physical functions. And when we were around them, the same rules applied to us – many of them, living like animals, had lost their grip on social norms.
From the off I was keen to get inside the cells. The prison authorities do not usually allow this but we managed to get special permission and I ended up making several forays into the men’s quarters.
Not surprisingly, having been told by the officers that for safety reasons it was “inadvisable” for me to enter a cell, I was somewhat nervous when I did so – chaperoned by a couple of officers, it must be said.
And yet, the first surprise was a sense that up close and without the protective bars the men were actually less loud and less menacing – they seemed nonplussed by my being among them and unsure of how to act.
There was an odd moment when one inmate, a young man named Shug, pulled his trousers down. But when I asked him what he thought he was doing, he seemed to think better of gunning and took part in the conversation.
Another inmate, Rodney Pearson, known as Hot Rod, told me he’d been inside for several years awaiting trial. Prosecutors wanted to give him the death penalty.
Some inmates are on remand for long periods
I asked him if, by some quirk of fate, I’d been arrested and sent to their cell, a bespectacled Englishman with a college education who was clearly not cut out to fight, they might let me off the “mandatory rec”. The answer was an emphatic “no”.
Horrible as it is, perhaps the biggest surprise in the main jail is that many of the inmates with the most serious charges choose to extend their stay as long as possible. Facing murder charges and prosecutors keen to give them life or even a death sentence, they figure that their odds of a better outcome at trial will improve the longer they wait, as witnesses die or disappear and memories fade.
It is a legal strategy known as “distancing”. Some inmates had been inside for five years or more, still technically innocent, putting up with the most brutal conditions, for a chance of a better sentence.
Officers say there is little they can do to stamp out the fighting among inmates. They say it is the choice of the incarcerated men to participate in the code of the jail and that the inmate policy of no snitching means they can very rarely identify the chief culprits.
It is true that the layout of the jail – an old-fashioned design with a “walk” that runs past cage-like habitations that reminded me of nothing so much as a large multi-storey zoo – makes it difficult for officers to keep a constant watch on their charges.
One of the corporals said he thought the county might be happy to make reforms as long as I was happy to stump up the $600m for a new building.
Until then, he suggested, the strange code of the fifth and sixth floors will continue to hold sway.
Ukens innlegg i vår serie AER20 ble litt forsinket. Av forståelige årsaker. Innlegget kommer fra en økonom som vi som advarer mot den norske boligboblen har stor sans for, nemlig Rober Shiller. Han er kanskje mest kjent for å ha gitt ut boken “Irrational Exuberance” rett før dotcom-boblen sprakk for ti år siden, en bok som senere kom i ny versjon der han også inkluderte et kapittel om boligmarkedet. Den nye versjone kom i 2005, rett før boligboblen sprakk i USA. Ganske god timing der altså. Bokens hjemmeside har en mengde gode data for alle som vil grave litt selv i temaene han tar opp.
Aksjekursene svinger mer enn forventet utbytte
Som økonom er Shiller ganske kritisk til “Chicago-skolen” som sier at markedet er effektivt og riktig priset. I dagens bidrag, “Do Stock Prices Move Too Much to Be Justified by Subsequent Changes in Dividends?” (pdf), påpeker han at aksjekursene svinger særs mye, mye mer enn man skulle tro ut fra vanlige måter å regne verdien av en aksje. Han gir ikke noe svar på hvorfor det svinger mye, men insinuerer vel at det tyder på at markedet ikke er helt rasjonelt.
Så, hvordan finner riktig pris på en aksje? Den klassiske verdsettelsesmetoden er at man anslår hva fremtidige utbyttebetalinger blir, for så å diskontere disse ned til en nåverdi. Renten man diskonterer med avhenger av de generelle realrentene i økonomien med et påslag for risikoen i aksjen. Summen av nåverdien av alle disse betalingene er verdien av aksjen.
For at en aksje skal endre verdi må altså enten forventningen til fremtidig utbytte endres (selskapet lanserer en revolusjonerende smarttelefon), eller renten man diskonterer med endres (rentenivået generelt eller påslaget for risiko endres).
Shiller viser at det realiserte utbyttet i aksjemarkedet svinger svært lite, og mye mindre enn aksjekursene. Det er derfor vanskelig å tro at endrede forventninger til utbytte kan forklare særlig mye av bølgene i aksjemarkedet. Dermed står vi igjen med diskoteringsrenten som forklaring på svingningene, enten de forventede realrentene eller påslaget for risiko. For å teste dette må vi vite hva forventede realrenter til enhver tid er, noe vi ikke kan observere. Shiller påpeker imidlertid at svingningene må være store, mye større en de observerte svingningene i de nominelle rentene.
Shillers observasjoner ga opphave til det som kalles “the equity volatility puzzle”, og økonomer har forsøkt å forklare gåten ved å introdusere variasjon i den siste variabelen i verdsettingsformelen, nemlig risikopåslaget. Tanken er at i enkelte perioder er investorer villige til å ta risiko. Da er risikopåslaget lite og aksjekursene tilsvarende høye. Dette kan endre seg raskt, og man kan få perioder hvor investorer skyr risiko, med medfølgende høye risikopåslag og lave aksjekurser.
Som utflyttet nordmann er jeg ikke direkte berørt av terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Det eneste jeg vil si om selve saken er at jeg håper det politiske Norge følger Jens Stoltenbergs ord om et mer åpent og demokratisk samfunn som svar på attentatet.
I etterkant er det jo ganske interessant å se hvordan nyheten ble presentert i pressen. Og, som så ofte, er det amerikanerne som har de fleste bidragene. Komisk summert på Comedy Central ved Jon Stewart og Stephen Colbert. Først ute var Colbert på mandag:
Man kan jo håpe at hver enkelt tenker litt over sine egne holdninger og fordommer, slik at vi alle kan glede oss over et åpent og inkluderende samfunn.
En av mine store begrensninger har vært mine dårlige språkkunnskaper. Først da jeg flyttet til London, oppdaget jeg at mine engelskkunnskaper var gode nok til å kunne kommunisere, men slett ikke til å kunne diskutere relativt avansert matematikk og statistikk, som var hverdagen den første måneden jeg studerte der. Senere da jeg flyttet til Paris, og jeg knapt kunne et ord fransk.
Jeg støtter derfor helhjertet opp om Erna Solbergs appell om hvor viktig det er å lære seg fremmedspråk:
Språk i en globalisert verden
Språktilbudet på flere universiteter og høyskoler har blitt redusert den siste tiden. Ved Universitet i Oslo er studieplasser i kinesisk, japansk og arabisk kuttet som et direkte resultat av lave grunnbevilgninger. Hvileskjæret har sin pris.
Ved UiO var det ikke mangel på studenter som søkte. Ved Universitetet i Stavanger har de lagt ned studietilbudene i tysk og fransk på grunn av mangel på studenter; ved Høyskolen i Alta er spanskstudietilbudet kuttet til høsten.
Stadig færre ungdom som velger seg et fremmedspråk på ungdomsskolen holder fast ved valget frem til de begynner på videregående.
Situasjonen i Norge står i sterk kontrast til verden rundt oss. I USA tilbyr 65 videregående skoler bare i delstaten Ohio (med 11,5 millioner innbyggere) kinesisk som språkfag. EUs språkkommisjonær Leonard Orben har sagt at studentene i EU bør snakke minst tre språk flytende for å bli mer konkurransedyktige i det globale arbeidsmarkedet.
Norge har vunnet på globaliseringen. Våre konkurranseutsatte næringer har vært løftet av Asias vekst, og hjemlige forbrukere har fått billigere varer. Vi vet at dette blir tøffere fremover.
Vi i Høyre har alltid sagt at kompetanse er nøkkelen til et bedre liv og mer velferd. Kompetanse innen innovasjon og nyskaping er nøkkelen til god konkurranseevne og samtidig høy velferd. I en globalisert verden er det å forstå hverandre en essensiell del av kompetansen.
Brødrene Teo og Fredrik Hären har vært på en reiserunde på NHOs årskonferanser. De jobber med kreativitet i en globalisert verden. Kortversjonen av budskapet deres er:
Vi (vesten) vil tape i fremtiden – fordi vi bare kjenner og forstår oss selv mens Asia og andre forstår seg selv og oss. Språk er essensielt for forståelsen av verden rundt oss.
Jeg tar dette opp nå fordi jeg tror det er viktig å rope et varsku om utviklingen av språkkompetansen i det norske samfunnet.
Hvilken betydning har det så lenge nordmenn behersker engelsk rimelig godt? Fremmedspråksenteret lagde en rapport om manglende kunnskap om fremmedspråk. Av 1000 næringslivsledere sa 40 prosent at de hadde opplevd tap av forhandlinger eller kontrakter som en konsekvens av manglende språkkompetanse.
Språkutfordringen krever at vi må jobbe mer langsiktig. Antallet som tar språkfordypning i videregående skole har falt dramatisk de siste ti årene. Hvordan snur vi utviklingen?
Vi trenger bedre lærere, morsommere undervisning og studiereiser. Og fordypningspoeng i 2. fremmedspråk – som var et av Høyres ungdomsskoleutvalgs forslag.
Behov for mer språk er ikke bare for de som skal studere mer språkfag senere. Vi trenger alle å løfte språkkompetansen. Ingeniøren og økonomen trenger å kunne mer enn engelsk.
Hvis alle EU-land har ambisjoner om at ungdommen skal kunne tre språk flytende, hvorfor skal vi ha lavere ambisjoner for norsk ungdom? I Kunnskapsløftet foreslo vi obligatorisk 2. fremmedspråk i ungdomsskolen– de rødgrønne fjernet det. Det vi nå ser er at fra 8. til 10. klasse faller 20 prosent av de som velger et 2. fremmedspråk fra. Hvorfor? Et svar kan være at språk krever pugging. Både av gloser og grammatikk. Undervisningsinnholdet oppleves som kjedelig, og det er mange lærere med for lav kompetanse.
Konsekvensen av å fjerne obligatorisk 2. fremmedspråk var at kraftsatsingene på 2. fremmedspråk ble betydelig svekket av de rødgrønne. Jeg hører ofte Kristin Halvorsen si at fremtiden skal bygge på den menneskelige kompetansen i Norge. Det er jeg enig i, men skal vi bygge kompetansen trenger vi et virkelig løft for språkfagene.
Derfor vil Høyre forsterke innsatsen på etter- og videreutdanning i språk, øke grunnbevilgningene til høyere utdanning og tilby fordypningspoeng for språkfag.
Alle tiltak som kan få snudd en utvikling hvor for mange ungdommer velger minste motstands vei gjennom utdanningsløpet, er viktige. Språk er krevende og velges for lett vekk; nettopp derfor trenger vi en snuoperasjon for språkfaglig satsing.
I en globalisert verden holder det ikke med bare engelsk. Det må vi ta konsekvensene av.
Anti-kunnskapspolitikerne i Fremskrittspartiet synes selvsagt dette er tull. Der er norsk, og til nød engelsk, mer enn godt nok. Som Stortingsrepresentant Tord Lien, nestleder i Kirke-, utdanning- og forskningskomiteen, sier:
Til hvilke arbeidsplasser er det @ernasolberg mener det vil være mangel på tysk- og franskkompetanse – barneskolelærere?
Ganske så absurd. Man kan jo for eksempel se på hvem norges viktigste eksportmarkeder har vært de siste årene. Der ligger Sverige på første plass. Før Tyskland kommer på andre plass, Frankrike på syvende og Belgia på ellevte. Så det kan jo hende det finnes litt behov for tysk- og franskkunnskaper i norsk næringsliv. I tillegg til kinesisk, japansk og koreansk (alle blant norges ti viktigste eksportmarkeder). Lars-Kåre Legernes i Oslo Handelskammer har tatt på seg jobben å forklare mer i detalj:
Nordmenn er for dårlige i språk
Jeg leder en næringslivsorganisasjon som daglig har kontakt med utlandet, og blant annet hjelper norske bedrifter med utenlandsetablering, eller utenlandske bedrifter å finne kunder i Norge. Vi oppdager altfor ofte at dårlig språkkunnskap blant norske bedrifter gir store problemer. Hverdagsengelsk er man god på, men ved kontraktsforhandlinger og litt mer avanserte diskusjoner faller dessverre ofte mange nordmenn helt av lasset.
Jeg har jobbet i tre ikke-norske multinasjonale bedrifter i 12 år og jeg hadde aldri fått jobbene uten solid muntlig og skriftlig språkkunnskap i engelsk og fransk. Jeg har heldigvis i tillegg til min siviløkonomutdannelse en påbegynt svensk språklærerutdannelse ved Stockholm Universitet, og derfor har god språkkunnskap. I Sverige måtte man ha «ämneslärarlinjen», det vil si fire års fulltidsstudier i språk og pedagogikk for å få lov til å undervise i fremmedspråk på videregående.
Dette har aldri vært noe krav i Norge. I Norge kunne man undervise i alle fag fra 1.-10. klasse om man er utdannet allmennlærer helt frem til 2008. Nå må nyutdannede ha minst 60 studiepoeng (1,5 års fulltidsstudier) i engelsk for å undervise i engelsk, og det skulle bare mangle. Men det er ikke bare skolevesenet som må endres vedrørende krav til kompetanse for å undervise i fremmede språk.
Næringslivet har også et ansvar. Mange bedrifter har i dag holdningen at det holder med engelsk, og hele 95 prosent av eksportbedrifter bruker i dag engelsk som arbeidsspråk. Det forutsetter dog at engelskkunnskapene er gode, bedre enn bare fra videregående. Når det gjelder andre fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, er det enda verre. Bedriftsforbundet og Oslo Handelskammer gjennomførte i mai 2011 en undersøkelse blant 300 eksport- og importbedrifter med mer enn 10 ansatte for å kartlegge næringslivets behov for fremmedspråk. Undersøkelsen viser blant annet at så mye som en tredjedel var enig i påstanden om at de har et udekket behov for medarbeidere med språkkompetanse utover engelsk og norsk.
Det er i stor grad et udekket behov for medarbeidere med kompetanse innenfor tysk (12 prosent) og forbløffende nok engelsk (9 prosent). Hele 40 prosent av bedriftene svarte at de opplever negative konsekvenser som følge av manglende språkkompetanse. Av disse oppga 8 prosent at de tapte kontrakter og salg, 12 prosent at de mister forretningsmuligheter, 14 prosent at de leverer dårlig kvalitet og kundeservice, 27 prosent at de opplever samarbeidsproblemer med kunder og partnere og 2 prosent at det medfører unødvendig erstatningsansvar.
Dette betyr blant annet at mange norske bedrifter ikke tør å gå inn i nye markeder eller at de bruker masse unødvendig tid på misforståelser og kommunikasjonsproblemer. Hva dette koster næringslivet i tapte inntekter og økte kostnader har jeg ikke regnet på, men det er store beløp. Vi gjennomførte også en spørreundersøkelse blant mer enn 1.000 elever i videregående studiespesialiseringsprogrammer i Oslo og Akershus i 2009, og oppdaget at interessen for å lære fremmedspråk er lav. I undersøkelsen scoret elevene veldig høyt på påstanden «å kunne uttrykke seg på engelsk er viktig» (4.4 poeng av 5 mulige). Men utslaget ble bare 2,8 poeng for påstanden om at «å kunne uttrykke seg på et tredje språk er viktig». Dette viser tydelig at holdningen blant ungdom er at det holder med engelsk som fremmedspråk, og det gagner ikke næringslivet.
Tilgang på medarbeidere med kompetanse i fremmedspråk er viktig for norske bedrifter som driver handel med utlandet. Det er også viktig for den enkelte medarbeider for å nå opp i den stadig mer globaliserte kampen om arbeidsplassene, og for å ha nok kompetanse til forhandlinger og diskusjoner i fremmede land. Hva må gjøres? Næringslivet må bli flinkere til å markedsføre overfor skoleelever at de trenger mer språkkunnskap enn engelsk fra videregående, og det bør premieres. Skolene må bli flinkere til å undervise i fremmedspråk og stille enda større krav til kompetanse.
Jeg tror nok at vi har litt å lære av svenskene. Denne uken sa Sveriges utdanningsminister Jan Björklund følgende: – Jeg vil at Sverige skal være det første landet i Europa som introduserer kinesisk som fremmedspråk i alle ungdoms- og videregående skoler!
Filosofen Øyvind Kvalnes hadde dette innlegget på trykk i Dagens Næringsliv 19. juli 2011. Han har gitt tillatelse til at det blir gjengitt her på bloggen.
Verken teknologiblinde økonomer eller økonomiblinde teknologer bør få dominere i bedrifters ledelse.
Telefonbord
Telenor har kommet under press i kjølvannet av at nettet brøt sammen to fredager på rad. Jan Riddervold er konserntillitsvalgt for sivilingeniører i bedriften, og er bekymret for kompetansenivået i toppledelsen. Til Aftenposten uttaler han at den domineres av økonomer som mangler faglig kompetanse til å forstå de teknologiske utfordringene Telenor står overfor. En gradvis nedbygging av teknologikompetansen i bedriften får negative praktiske konsekvenser.
Fra utsiden er det vanskelig å vurdere holdbarheten i kritikken. Er toppledelsen i Telenor virkelig så faglig svak at det gir negative utslag for kundene? Eller er dette en kjepphest fra teknologenes tillitsvalgte? Profesjonskamp er et velkjent fenomen i norske virksomheter. Når ting går galt, leter en etter syndebukker i de andres leir. At teknologer skyter på økonomer og omvendt, skjer gjerne i kjølvannet av dramatiske, negative hendelser. Slike reaksjoner er med på å sementere frontene mellom utøvere fra ulike profesjoner. Dette er svært uheldig, siden det som trengs i komplekse kunnskapsbedrifter er samarbeid og dialog på tvers av profesjonsgrensene.
Riddervold sin kritikk er typisk for den som teknologer retter mot det de mener er teknologiblinde økonomer. En standard fordom mot økonomer er at de ikke har tilstrekkelig med fagkunnskap til å være ledere. De mangler det teoretiske og praktiske fundamentet for å stille konstruktive spørsmål til fagfolkene i feltet.
Teknologene på sin side møtes med en fordom om at de ikke har peiling på økonomistyring: Når teknologene har makten, er det uttrykksbehovene deres som kommer i høysetet. Prosjekter gjennomføres for å tilfredsstille faglig nysgjerrighet og virketrang. Det skjer på bekostning av styring, struktur og ressursbruk i prosjektene, hevder økonomene.
Telenor og andre bedrifters ledelse bør ikke domineres av teknologiblinde økonomer, men heller ikke av økonomiblinde teknologer. Viktigere enn hvilken faglig leir lederne kommer fra, er deres evner til å støtte og inspirere medarbeiderne sine. Mine kollegaer Øyvind L. Martinsen og Jan Ketil Arnulf skrev i denne spalten 05.07.11 om personlighetstrekk som kan gjøre det lettere for individer å lykkes som ledere. De drøftet hvordan en person som er åpen, planmessig, omgjengelig, utadvendt og følelsesmessig stabil har et godt utgangspunkt for å lede andre. Dette er personlighetstrekk som finnes hos individer på tvers av faglige grenselinjer. En teknolog kan ha dem i like stor grad som en økonom eller samfunnsviter. Vi kan finne dem hos akademikere så vel som hos personer uten formell utdannelse.
Lederegenskaper må uansett kobles til et minimum av forståelse for fagfeltet. Bekymringen som kan gjelde for miljøer med betydelig kunnskapsgap mellom ledelse og utøvere, er at det vil forekomme såkalt selektiv rapportering. Hvor mye velger utøverne i prosjektene å formidle videre om status? Legger de opp til en optimistisk eller en pessimistisk vurdering? Forskningen til Iacovou, Thompson og Smith viser at selektiv rapportering som oftest gir negative utslag på prestasjoner. Derfor fremhever de lederens evne til å kommunisere som særdeles viktig. En kommuniserende leder lytter, tar til seg informasjon, og stiller åpne spørsmål tilbake som gjør at utøveren kan konkretisere sin tilbakemelding. Dette synes å være viktigere enn at lederen er en faglig autoritet.
Telenor og andre kunnskapsbedrifter bør være mer opptatt av lederkandidaters evner til å motivere, kommunisere og skape mening, enn deres spesifikke faglige forankring. Profesjonenes gjensidige mistenksomhet gir dårlig grobunn for å gjennomføre komplekse prosesser sammen. Når ting går galt er det gjerne grunn til å studere kommunikasjonen som har foregått i forkant. Den kan avsløre nivået på ledelsens evner til å lytte og ta til seg signaler fra organisasjonen. Faglig styrke er ikke nødvendigvis den viktigste egenskapen å ha for å snakke opp at noe galt er i ferd med å skje. Vel så viktig er det at den enkelte leder klarer å dra veksler på hva egne medarbeidere ser, oppfatter og tenker, slik at ens eget perspektiv berikes og suppleres av andres.
Etterspørselen etter en vare påvirkes av mange ting: prisen på varen, inntekt, og prisen på andre varer. Ofte vil det være nyttig å beregne hvordan disse faktorene henger sammen. Hvor mye vil en avgift økte prisen og endre etterspørselen? Hvordan vil en skatt påvirke etterspørselen? Hvilken skatt er optimal?
Teoretisk ønsker man at etterspørselsfunksjonene skal oppfylle visse krav som oppstår når man tar utgangspunkt i at verden består av smarte folk som prøver å få så mye som mulig ut av en begrenset inntekt. Dette betyr blant annet at ingenting bør endres dersom alle priser og inntekter øker like mye (teknisk kalles dette homogenitet). Etterspørselsfunksjonene må også være symmetriske i den forstand at dersom jeg vet hvor mye prisen på vin påvirker salget av ost, så vet jeg også noe om hvordan etterspørselen etter vin avhenger av prisen på ost. Til slutt bør man ikke få en etterspørsel som er større (eller mindre) enn inntekten til folk.
For å utlede et system med disse egenskapene, bruker Deaton og Muellbauer en rekke små tekniske triks. I stedet for å jobbe med etterspørselsfunksjonen direkte, starter de med kostnadsfunksjonen. Den viser den minste kostnaden som er mulig dersom man ønsker å oppnå en viss nytte gitt de prisene man har i markedet. De definerer så en helt spesifikk funksjonsform der nytten avhenger av logaritmen til prisene på varene. Når man har spesifisert funksjonen som gir den laveste kostnaden, kan man utlede etterspørselsfunksjonene fra dette. Det viser seg da at med deres antagelser, får man et system som er både enkelt, fleksibelt og teoretisk korrekt.
Ved hjelp av ekstra antagelser om hvor forskjellige individene er, kan man også legge sammen individenes etterspørsel og bruke den informasjonen man har om svingninger i priser og etterspørsel til å beregne styrken på de ulike sammenhengene. Dette gjør de også i sin artikkel, selv om de også innrømmer at de må innføre noen restriksjoner fordi de – med sine 21 observasjoner – ikke har nok informasjon til å beregne alle sammenhengene.
Selv om artikkelen er teknisk, er den altså svært praktisk. Det handler om å finne en metode som gjør at man kan beregne styrken på sammenhengen mellom pris, inntekt og etterspørsel. Ved å gå diverse omveier og bruke en spesielle funksjonsform, viste de hvordan dette kunne gjøres. Viktigheten ligger kanskje ikke så mye i selve funksjonene – som lingnet mye på de andre hadde brukt tidligere – men det at de startet fra et teoretisk utgangspunkt som gjør at man kan tolke resultatene. Artiklene ble en umiddelbar klassiker og er brukt i mange sammenhenger. Den fortjener uten tvil en plass på listen over topp 20 artikler, selv om den kanskje aldri vil, eller bør, bli folkelesning.
Så over til dagens fremskutte bidrag. En vanlig måte å finne verdien av et verdipapir, for eksempel en aksje, er å beregne nåverdien av fremtidige utbetalinger. Vi sier at et marked er effisient om kursene hele tiden reflekterer denne underliggende verdien.
Men hvordan kan vi vite hva disse dividendeutbetalingene blir? Vel, vi kan undersøke selskapets historikk, analysere markedet for selskapets produkter, intervjue selskapets ledelse og på en slik måte samle nok informasjon til å anslå hva fremtidige utbetalinger kommer til å bli. Om vi ser at aksjekursen av en eller annen grunn er forskjellig fra verdien vi kommer frem til, kan vi tjene penger ved å handle i aksjen. Om dagens kurs er 100 mens vi har regnet ut til at aksjens egentlige verdi er 150, kan vi kjøpe aksjen, og vente på at andre skal regne ut det samme som oss, også kjøpe aksjen, og dermed by den opp til 150.
Jo flere som analyserer aksjer på denne måten, jo raskere vil kursene justeres til det riktige nivået. Dette medfører at det blir vanskeligere å tjene penger ved å analylsere aksjer slik. Tilslutt så vanskelig at kostnaden ved analysen (tid man må bruke på å samle inn informasjon) overgår det man tjener på handelen.
Og dette er Grossman og Stiglitz’ poeng i “On the Impossibility of Informationally Efficient Markets” (pdf). Om markedet er helt effisient, altså at aksjekursen er helt lik den underliggende verdien hele tiden, vil det ikke lønne seg å analysere selskapet for å prøve å tjene penger. All informasjon av verdi er allerede tatt hensyn til i aksjekursen. Dette medfører da at investorer slutter å analysere selskapet, og handel i aksjen blir drevet av andre hensyn enn forsøk på å tjene penger ved analyser. Dermed vil aksjekursen etterhvert slutte å reflektere de underliggende verdiene, og det vil igjen være lønnsomt med analyse.
We have argued that because information is costly, prices cannot perfectly reflect the information which is available, since if it did, those who spent resources to obtain it would receive no compensation. There is a fundamental conflict between the efficiency with which markets spread information and the incentives to acquire information.
I et fungerende marked vil man altså ikke hele tiden ha full effisiens, men man vil heller ikke systematisk kunne tjene penger ved å drive såkalt fundamental analyse. Kostnaden ved analysen vil spise opp gevinsten man ville kunne oppnå.
Jeg har tidligere skrevet endel om hva jeg synes om pendling. Jeg hater det, og mener det er skadelig for samfunnet, arbeidstakere, familier, arbeidsgivere og miljøet. Derfor bør det begrenses.
Men vi er avhengig av at mange pendler. Derfor må vi også bygge ut infrastruktur slik at skadene blir minst mulig. Sanjoy Mahajan hos Freakonomics peker på noe banalt, men også viktig i denne debatten. Han ville estimere hva som er mest effektivt av å utvide en motorvei med et ekstra felt, eller bygge en toglinje (mine uthevinger).
I’ll first estimate the carrying capacity of one lane of highway; it is the number of passengers who pass by during a fixed time (usually 1 hour). For this estimate, a lesson from driver-education classes is helpful. Driving courses teach, and many drivers-license exams test, the 2-second following rule:
Each car should leave a distance between it and the next car equal to 2 seconds of travel time.
If the drivers follow this rule, a single lane of highway carries one car every 2 seconds (no matter how fast the traffic is flowing!). Each car carries roughly 1 person, making for a flow of 1 person every 2 seconds. With 3600 seconds in 1 hour, a single lane of highway carries:
1 person per 2 seconds
* 3600 seconds per hour
= 1800 people per hour
These figures are all rough anyway, so let’s call it 2000 people per hour. This estimate is one apple in the comparison.
The other apple is the carrying capacity of a train line. To make a fair comparison, I’ll compare highly developed roads to a highly developed train system: say a French, Swiss, or German train. (About the American train system, my mother taught me that if you cannot say something nice, don’t say anything.)
One train car may hold about 150 people. The whole train may contain 20 cars. And on a busy train route, one train might run every 5 minutes or 12 times per hour. Therefore the capacity of the train line is estimated with the following product:
150 people per carriage
* 20 cars per train
* 12 trains per hour
= 36,000 people per hour
These figures are also rough, so let’s call it 40,000 people per hour. (Even though the individual factors are highly variable, the final estimate is reasonable. According to the figures at this commuting blog, one track of the highly optimized Parisian commuter-rail system, the RER, can carry 55,000 passengers per hour. And Caro himself quotes “40,000 persons per hour” for a single lane of rapid transit.)
This capacity is 20 times the capacity of a highway lane! Even allowing that a train track could be wider than a highway lane, one train line could replace an entire highway, even a highway with five lanes in each direction.
Dette fikk meg til å tenke på utvidelsen av E18 fra Oslo vestover mot Asker og Drammen. Her er kapasiteten sprengt og det er håpløs kø i begge retninger hver dag. En oppgradering av de kilometrene som går gjennom Bærum er anslått til å koste 10 milliard kroner (jeg vet ikke hvor langt det er, men la oss si 10 kilometer). En oppgradering til dobbeltsporet toglinjer for lyntog er anslått til 23 milliard. Helt til Skien! Og for tilsammen 40 milliard får man oppgradert Østfoldbanen Oslo – Halden også.
Av personlige grunner er jeg litt opptatt av barneskolene i Oslo om dagen. I den forbindelse fant jeg denne saken fra Aftenposten fra 2009 som blant annet diskuterer om veldig høy andel minoritetselever påvirker elevenes eksamenskarakterer (mine uthevinger).
Og det er nettopp det man kan kalle et klart klasseskille mellom skolene som bekymrer forsker på NOVA, Anders Bakken. Han har studert sammenhengen mellom eksamenskarakterer og andel minoritetselever på ungdomsskolene i Oslo, og fant at den var krystallklar:
Øker andelen minoritetsspråklige ti prosent, synker snittkarakteren en tiendedel.
–Men nesten hele forskjellen kan forklares med foreldrenes utdanningsnivå. Og det er egne foreldre, ikke andres som slår ut. Satt på spissen vil det hjelpe mye mer å bytte foreldre enn skole, sier Bakken
Så det Bakken sier, er at det ikke er noe forskjell for elevene hvilken skole de går på, eller hvor mange minoritetselever det er der, men at det er foreldrenes utdanningsnivå som forklarer hvordan elevene klarer seg. Elevenes egne foreldre. Det er altså, i følge Bakken, nesten ingen sammenheng mellom eksamenskarakteren din og andel minoriteselever på skolen din. Det går, i mine øyne, ikke krystallklart frem ut fra Aftenpostens artikkel.
