Vi ser dere nå



(Link til video)


VI SER DERE NÅ

Han sprengte en bombe
for å dra til en øy.
Der skjøt han ned unge
som om det var gøy.

Han sa det var grusomt,
men at han var nødt.
Selv om det var brysomt
så smilte han støtt.

Så mange uskyldige
blir drept i en krig,
for oss så utydelige
i en tall-statistikk.

Vakre og sterke,
vi ser dere nå.
Hver dag kan vi merke
at vi ikke kan forstå

en meningsløs død
for viljesterke liv,
som med ungdommens glød
så et livsperspektiv.

Vår eneste støtte
til mening og trøst,
er at alle vet dette
er helt meningsløst.

(Lars Lillo Stenberg)

Perverse insentiver – asylsøkerutgave

Australia har sett seg lei på den økende strømmen av asylsøkere fra Indonesia, og har innført strenge minimumsstraffer for sjøfolk som hjelper migrantene over havet. Med visse kanskje ikke helt tilsiktede resultater.


Boat crew ‘getting rich on jail pay’
MANDATORY sentencing — a key element of Labor’s policy to deter asylum boats — is having the opposite effect, encouraging Indonesian crew attracted by Australia’s relatively high prison pay.

by: MARK DODD
From: The Australian
July 23, 2012 12:00AM

Lawyer and former diplomat Anthony Sheldon says jailed crew members can make $20 a day in Australian jails, in his submission to the Gillard government’s expert panel on asylum-seekers.

The submission coincides with the 89th asylum boat’s arrival at the weekend, a large vessel carrying 144 passengers arrested northeast of Christmas Island.

This brings to 6107 the total of asylum-seekers detained this year, including more than 164 crew, mostly Indonesian.

In a five-page submission, Mr Sheldon, a fluent Indonesian speaker and former diplomatic attache, testifies to having worked in Indonesia “on issues of people-smuggling and illegal fishing”.

The threat of imprisonment in Australia serves as no deterrent for Indonesian boat crew, he says.

“The preference of a number of older fishermen is to remain in detention in Australia,” Mr Sheldon says in the submission.

“Depending on their jobs in prison, they can earn up to $20 per day, making them wealthy beyond comparison upon their return to their villages after their sentence is served.

“They also receive free dental and medical services during their imprisonment.

“Combined with the relative safety of their work in prison compared to the dangerous work at sea, Australian imprisonment is very desirable.”

Endemic corruption in Indonesia and to a lesser extent in Malaysia helps the unhindered large-scale movements through the archipelago of asylum-seekers bound for Australia, most of whom are travelling on fake passports, Mr Sheldon says.

Interviews with Indonesians about attitudes to people-smuggling revealed useful cultural insights, including one analogy likening asylum-seekers to a “plague of rats” moving though a house.

“If you don’t stop the rats, they will move on and are not your problem,” one respondent told Mr Sheldon.

Under Australia’s mandatory sentencing laws for people-smuggling, first-time offenders receive a minimum five-year term.

“It is frustrating that the designed deterrent (mandatory sentencing) is actually serving to increase the number of SIEVs (suspected illegal entry vessels) coming to Australian shores.

“I have confirmed this situation by interviewing Indonesian prisoners in Australia, and many of the fishermen in Indonesia, who corroborate this belief.”

Corruption is a big problem in stamping out people-smuggling, Mr Sheldon says.

” This has been illustrated by numerous accounts of witnesses I have interviewed relating stories of people-smuggling organisers bribing their way out of custody.”

A public awareness campaign about a prisoner exchange treaty with Indonesia, highlighting the fact that boat crews could face the risk of serving the balance of their prison terms in Indonesian jails would have a desired deterrent effect, he said.

Together with Brisbane barrister Mark Plunkett, Mr Sheldon successfully presented the first legal cases challenging the issue of Indonesian minors being held in detention in Australia.

De norske boligprisene

en “bobleprofet” takker for seg


Figuren over er en oppdatert versjon (som vil oppdateres over tid) av figuren som for alvor gjorde meg nysgjerrig på norske boligpriser, nemlig Shillers tall for realprisutviklingen for Amerikanske boliger satt opp mot prisutviklingen på norske som jeg så først så på denne bloggen i mai 2010. Et enkelt spørsmål satte seg fast i hodet mitt: Hvorfor er prisene blitt så høye – og hvorfor skal vi tro de vil holde seg høye på sikt? Jeg begynte å følge med på uttalelser i media, jeg diskuterte med økonomer jeg jobbet sammen med og kjente. Når noen foreslo en forklaring på prisnivået prøvde jeg å bruke enkel, standard markedsteori til å tenke gjennom hva slags andre implikasjoner forklaringen ville ha for observerbare data, og brukte SSBs statistikkbank og andre tall for å sjekke om implikasjonene stemte.

Etterhvert som prosjektet “vokste” ble det et lengre notat, som Morten Josefsen og jeg prøvde å oppsummere i en kronikk i Aftenposten. Prognosesenteret protesterte i et motinnlegg og mente vi tok feil. Vi forsøkte å svare på kritikken. I en epost vi fikk legge ut forklarte Kjell Senneset fra Prognosesenteret at han fremdeles ikke var overbevist. De var også i denne runden at Josefsen og jeg fikk merkelappen “bobleprofeter.”
I denne perioden skrev både Josefsen og jeg også gjentatte ganger om temaet på denne bloggen – de fleste saker finnes her på bloggen under stikkordene boligpriser og boligboble (med mye overlapp mellom de to listene).

Senere kom Shiller til Norge og så sine egne tall sammenstilt med de norske (noe han visstnok også hadde sett noen år tidligere, da Harald Magnus Andreassen viste han dem på en konferanse). Han uttalte at dette lignet en boble. Prognosesenteret (og andre) protesterte og mente han tok feil, så jeg skrev en kronikk i Dagens Næringsliv der jeg pekte på noen trekk som var konsistente med at prisene var midlertidig høye og at etterspørselssiden kunne ha et element av “boble-etterspørsel”. Prognosesenteret protesterte i et motinnlegg og mente jeg tok feil. Jeg forsøkte å svare på kritikken (DN legger ikke ut debattinnlegg på nett – dette er innsendt versjon som ble kuttet noe før den ble trykket). I et tilsvar forklarte Kjell Senneset fra Prognosesenteret at han fremdeles ikke var overbevist (fins ikke på nett).

Det opprinnelige web-notatet hadde preg av høyttenkning og utforsket også enkelte “mulige alternative forklaringer” for å se om de kunne føre frem. De viktigste argumentene ble derfor flyttet over i en mer tilgjengelig form og sammenfattet i en mer faglig artikkel, som ble publisert i Samfunnsøkonomens mars-nummer i år. Prognosesenteret protesterte i et motinnlegg i mai-nummeret (ikke tilgjengelig på nett) og mente jeg tok feil. Jeg forsøkte å svare på kritikken.

Slik kunne det selvsagt holdes gående, men av ulike grunner tror jeg det kommer til å dabbe av for mitt eget vedkommende. Med denne bloggposten har jeg derfor forsøkt å samle aktiviteten jeg har hatt på dette feltet på ett brett. Stiger boligprisene videre i fem, ti år til vil det være interessant å se om forklaringene jeg har forsøkt meg på fortsatt finner støtte i data, men inntil videre føler jeg at jeg har fått sagt mitt. Små, uformelle kommentarer og løse tanker dukker fortsatt opp på en Google+ side der jeg og noen bekjente lenker til boligsaker vi kommer over på nett i (stort sett) norske medier. Delta gjerne der hvis dere er interessert i temaet :)