1. In the beginning was Keynesian economics, which was ad hoc in the sense that on some important issues it relied on observed stylized facts rather than trying to deduce everything from first principles. Notably, it just assumed that nominal wages are sticky, because they evidently are.
2. In the 1960s a number of economists started trying to provide “microfoundations”, deriving wage and price stickiness from some kind of maximizing behavior. This early work had a big payoff: the Friedman/Phelps prediction that sustained inflation would get “built in”, and that the historical tradeoff between inflation and unemployment would vanish.
3. In the 1970s, Lucas and disciples take it up a notch, arguing that we should assume rational expectations: people make the best predictions possible given the available information. But in that case, how can we explain the observed stickiness of wages and prices? Lucas argued for a “signal processing” approach, in which individuals can’t immediately distinguish between changes in their wage or price relative to others — changes to which they should respond by altering supply — and overall changes in the price level.
4. In the 1980s, the Lucas project failed — pure and simple. It became obvious that recessions last too long, and there are too many sources of information, for rational confusion to explain business cycles. Nice try, with a lot of clever modeling, but it just didn’t work.
5. One response to the failure of the Lucas project was the rise of New Keynesian economics. This basically went back to ad hoc assumptions about wages and prices, with a bit of hand-waving about menu costs and bounded rationality. The difference from old Keynesian economics was the effort to use as much maximizing logic as possible to interpret spending decisions. I find NK economics useful, if only as a way to check my logic, although it’s not really clear if it’s any better than old-fashioned Keynesianism.
6. The other response, by those who had already invested vast effort and their careers in the Lucas project, was to drop the whole original purpose of the project, which was to explain why demand shocks matter. They turned instead to real business cycle models, which asserted that the ups and downs of the economy are caused by technological shocks magnified by rational labor supply responses. Full disclosure: this has always seemed absurd to me; as many have pointed out, the idea that the unemployed during a recession are voluntarily choosing to take time off is something only a professor could believe. But the math was impressive, and RBC became a self-contained, self-replicating intellectual world.
7. The Lesser Depression arrives. It’s clearly not a technological shock; clearly, also, nobody is confused about whether we’re in a slump, as the old Lucas model required.
In fact, it looks a lot like what Keynes described, and old-Keynesian models work very well, thank you, both at explaining it and in making predictions about such things as interest rates and the effects of fiscal austerity. But the descendants of the Lucas project know that Keynes was wrong — it’s what their teachers and their teachers’ teachers have been saying all these years. They cannot accept anything resembling a Keynesian explanation without devaluing everything they’ve done with their intellectual lives.
Nok om det. I dag er det fagøkonomen Krugman som skal stå i fokus. Han var en av de store i utarbeidelsen av nyere handelsteori, og for å forstå hvorfor det var så stort kan det være greit å ta et lite skritt tilbake til attenhundretallet.
David Ricardos teori om handel er en av de virkelig store og feirede teorier i faget. Den forklarer handel som resultatet av “komparative fortrinn,” og får frem at to personer (land) vil ha fordel av å handle selv om den ene er best til alt. Vi kan tenke oss to personer, Per og Kari, på en øde øy. Kari (for å være politisk korrekt) er best til alt. På én time kan hun fange 10 fisk eller plukke 20 kokosnøtter, mens Per bare rekker 5 fisk eller 15 kokosnøtter. Allikevel kan de begge tjene på å spesialisere seg og handle seg imellom, siden en fisk “koster” Kari 2 kosnøtter (det vil si, hun fanger én fisk på den tiden hun kunne plukket to kokosnøtter), mens en fisk koster Per 3 kokosnøtter. Hvis Per plukker fem kokosnøtter og bruker disse til å kjøpe to fisk av Kari, så tjener begge på handelen: På den tiden Kari fanget to fisk ville hun bare rukket å plukke fire kokosnøtter, så hun får “en ekstra.” Og Per slapp unna med tiden det tar å plukke fem kokosnøtter, mens det ville tatt “seks kokosnøtter” med tid for han å fange fisken selv.
Denne teorien var (og er, for mange) et av de sterkeste argumentene for frihandel, men etterhvert ble det tydelig at prediksjonene ikke stemte helt med virkelighetens handelsmønstre. Det “skulle” vært slik at land eksporterte det de hadde “relativt mye” av, og importerte det de hadde “relativt lite” av. Land med mye folk og lite jordbruksjord skulle selge fabrikkvarer, mens de med lite folk og mye jordbruksjord skulle eksportere mat, for å si det enkelt. Men i virkeligheten er det mye handel mellom industrialiserte land, som handler seg imellom med “lignende varer.” For eksempel importeres Amerikanske biler til Tyskland, og omvendt.
Krugmans artikkel presenterer en enkel modell som viser noen situasjoner der dette ikke holder. Slik han presenterer det er dette en teoretisk modell som belyser en del momenter som andre hadde begynt å ta for seg og snakke om, og igjen – som i forrige ukes innlegg – er det stordriftsfordeler og produktmangfold som står i sentrum.
Hva om du kan produsere billigere dess større skala du produserer i? Det betyr at vi får et nytt motiv for handel: Det blir billigere å produsere en vare ett sted enn to steder, og dermed “sparer vi” ressurser ved å samle all produksjon av hver vare. Det vi sparer kan vi bruke på noe annet, og dermed får vi høyere produksjon alt i alt og dermed høyere velferd. I Krugmans modell tas hele “gevinsten” ut i form av større produktmangfold, men dette skyldes de forenklende antagelsene og han referer til mer kompliserte varianter av modellen som også tiliser at vi produserer mer enn “ellers” av noen av varene. Deretter innfører Krugman transportkostnader, og får at varer produseres der det er størst hjemmemarked (siden dette gjør at “mest mulig” av varene kan brukes nær stedet de blir laget). Han refererer også til måter modellen kan gjøres enda mer komplisert, og hvordan dette kan skape lønnsforskjeller mellom landene – der store land med store markeder kan ha høyere lønnsnivå enn mindre land.
I parentes kan det bemerkes at Krugman deler æren for “New Trade Theory” med vår egen Victor Norman. Fra Wikipedia:
The theory was initially associated with Paul Krugman in the late 1970s; Krugman claims that he heard about monopolistic competition from Robert Solow. Looking back in 1996 Krugman wrote that International economics a generation earlier had completely ignored returns to scale. “The idea that trade might reflect an overlay of increasing-returns specialization on comparative advantage was not there at all: instead, the ruling idea was that increasing returns would simply alter the pattern of comparative advantage.” In 1976, however, MIT-trained economist Victor Norman had worked out the central elements of what came to be known as the Helpman-Krugman theory. He wrote it up and showed it to Avinash Dixit. However, they both agreed the results were not very significant. Indeed Norman never had the paper typed up, much less published. Norman’s formal stake in the race comes from the final chapters of the famous Dixit-Norman book (Theory of International Trade : A Dual, General Equilibrium Approach, ISBN 0-521-29969-1)
AER20-redaksjonen har vært opptatt med andre ting den siste måneden, men lover å komme sterk tilbake med de to siste bidragene. Først Dixit og Stiglitz før vi avslutter med Paul Krugman i siste utgave.
Dagens artikkel – “Monopolistic Competition and Optimum Product Diversity” av Avinash K. Dixit og Nobelprisvinner Joseph Stiglitz (som vi også har møtt tidligere i AER20-serien) – vil aldri bli folkelesning. Den er det økonomer kaller teknisk (det vil si, inneholder mye matematikk), og jeg skal innrømme at jeg ikke orket å gå veldig dypt inn i den (slik sett kan jeg ha misforstått deler av det som følger…). Dessuten forsøker artikkelen å besvare et spørsmål som de færreste ikke-økonomer ville tenkt på: Hvor mange forskjellige varer er det optimalt at vi produserer i økonomien? Og mens andre har bekymret seg over et unødvendig mangfold i antallet tannkremer, ola-bukser osv (se f.eks. her), så er artikkelens bekymring at vi vil produsere for lite variasjon i varehyllene i butikken.
Problemet Dixit og Stiglitz drøfter gjelder avveiningen mellom å produsere få goder billig på den ene siden og mange forskjellige goder på den andre.
Kjernen i problemet er stordriftsfordeler – at produkter ofte blir billigere hvis de lages i store kvanta. Et enkelt eksempel er kastastrofefilmer fra Hollywood med dyre skuespillere og påkostede spesialeffekter. Å lage “en visning” av en slik film ville kreve at du lagde hele filmen og viste den en gang. Det ville bli en dyr fornøyelse. Å lage “tusenvis av visninger” av filmen gjør hver enkelt visning billigere, fordi den store, faste kostnaden ved å lage filmen kan fordeles utover alle enkeltvisningene (og DVD`ene og TV-visningene osv). På samme måte kan biler, vaskemaskiner osv lages billigere hvis vi bygger store, spesialtilpassede fabrikker og fordeler kostnaden av fabrikken ut over alle enhetene vi produserer.
Stordriftsfordeler er et argument for å spare ressurser og dermed gjøre ting billigere ved å produsere et mindre antall goder i store mengder. Samtidig har vi et ønske om variasjon – vi ville ikke ønske å produsere bare én type mat (f.eks. havregryn) samme hvor billig vi da kunne gjøre denne mat-typen. Vi vil heller ikke ha bare én type underholdning (“vil du bli med og se Filmen igjen?”), en type klær osv.
Artikkelen til Dixit og Stiglitz handler om dette – hvordan vi kan veie gevinsten av stordriftsfordeler opp mot ønsket om mange ulike produkter. Samtidig er det ikke en utpreget praktisk artikkel vi har med å gjøre – det er en teoretisk modell som analyserer forbrukere som har preferanser (smak, ønsker, behov osv) over en lang rekke goder – og der et tall “n” av goder blir produsert, mens gode nummer “n+1,” “n+2” osv ikke blir produsert. For å kunne finne løsninger må det videre gjøres antagelser om hvordan preferansene for disse godene henger sammen – hvis vi får mer av gode 1 vil jo det kunne gjøre at gode 2 blir mindre viktig (som smør og margarin) eller mer (som CD-spiller og CD-plater). Videre må vi gjøre antagelser om hvordan bedriftene oppfører seg: Når det er stordriftsfordeler kan de vanlige betingelsene for frikonkurranse bryte sammen. Det “beste” som kan oppnås i slike modeller er typisk frikonkurranse, der prisen på en vare til slutt settes lik det det koster å lage én enhet til av varen. Tatt helt bokstavelig betyr det at prisen på en kinovisning der salen ikke er full burde være så godt som null: Bortsett fra at kinokontrolløren må plukke opp en brusflaske eller to ekstra er det ingen ekstrakostnad ved å slippe inn en ekstra kunde. Siden det å distribuere filmer i høy kvalitet over internett er tilnærmet gratis burde også fildeling være fritt tillatt – det koster mindre å spre den over nettet enn det nedlasterens glede og underholdning er verdt. Problemet er bare at hvis vi setter prisen på slike varer så lavt som det det vil koste å “lage en enhet til” så vil selskapet som lagde varen gå konkurs – siden de ikke får dekket de store faste kostnadene (dette avhenger av størrelsen på markedet relativt til det produksjonsvolumet som gir “laveste enhetskostnad” men vi trenger ikke gå i detaljer). Artikkelen pålegger derfor også den begrensningen at bedrifter ikke kan gå med underskudd – og tillater dem å prise “monopolistisk.” Monopolistisk prising betyr at bedriften tar hensyn til at “hvis jeg skal selge flere varer må jeg sette ned prisen, men da tjener jeg mindre på alle de enhetene jeg kunne solgt uten å sette ned prisen.” Ved å tenke slik tar bedriften høyere pris enn “grensekostnaden” (det det koster å lage en enhet til), og produserer mindre. Og – under visse antagelser – så får vi da den beste blandingen av “billige, masseproduserte varer” og “rikholdig produktutvalg” automatisk frembragt av markedet. Eller, med andre antagelser, ikke.
Jeg skal innrømme at jeg ikke følte jeg lærte så fryktelig mye om den virkelige verdenen av denne artikkelen. Kanskje ville det vært annerledes hvis jeg hadde tatt meg bryet med å virkelig forstå alle detaljene. På meg virker det mest som en komplisert anvendelse av det formelle, økonomiske teori-apparatet på et område der mange trodde det ikke kunne anvendes.
Ryan Avent skriver i dag godt om gevinsten og mulighetene som åpner seg om man lar folk få bo slik de vil i byene, tett i tett. Les hele artikkelen, men her er et lite utdrag:
How great are the benefits of density? Economists studying cities routinely find that after controlling for other variables, workers in denser places earn higher wages and are more productive. Some studies suggest that doubling density raises productivity by around 6 percent while others peg the impact at up to 28 percent. Some economists have concluded that more than half the variation in output per worker across the United States can be explained by density alone; density explains more of the productivity gap across states than education levels or industry concentrations or tax policies.
Put two workers with similar skill levels in cities of different densities and the one in the denser place will be more productive, according to two decades’ worth of research from economists. The resistance to greater density slows job creation in productive places.
Dette rimer godt med kronikken Håkon Haugli hadde i Aftenposten denne uken (ikke på nett – her er Haugli i juni). De beste bo-områdene er de som er bebygd tettest. Som Grünerløkka og rundt Bislet.
Og det rimer godt med mine erfaringer. Det er fantastisk å ha alle storbyens tilbud i gangavstand eller en kort buss/t-bane/sykkeltur unna. Og jo flere som kan dele de samme tilbudene, jo bedre blir livskvaliteten for alle oss andre. Mer variert næringsliv, mer spesialiserte jobber, og bedre betalte jobber. En stor vinn for alle sammen.
Så kjære Oslopolitikere, de som kan love en kraftig økning av boligbyggingen sentrumsnært i Oslo, vel dere har en stor sjanse til å få min stemme.
The authors are essentially proposing giving [bank] regulators stakes in the banks they oversee, by tying their bonuses to the changing value of the banks’ securities, theoretically giving them a motive to intervene when things look dicey. If the incentives are well designed, the authors argue, regulators would capture the benefits that accrue from making banks more valuable, and suffer the negative consequences when banks fail.
Jeg har fått meg ny jobb. Eller skal vi si jeg har fått meg jobb. Etter at doktorgraden var forsvart for to uker siden, begynte jeg som seniorrådgiver i Finanstilsynet i dag mandag 29. august. Noe jeg har lenge har gledet meg til. Jeg skal jobbe i avdeling for finans- og forsikringstilsyn i seksjon for soliditetsregulering og risikomodeller. Mer spesifikt med tilsyn av bankenes interne risikomodeller (IRB-modeller).
Som akademiker og doktorgradsstudent var jeg veldig fri til å blogge om det jeg måtte finne interessant. Det har vært endel rent fag, endel aktuelle saker som berører finansfaget, samt andre interesser som jeg har. Stikkordsskyen til høyre er den beste oppsummeringen over hva jeg har diskutert her.
I år har det, i følge telleapparatet på hjemmesiden, vært omlag 100 personer innom per dag. Noe som er en dobling fra i fjor.
Som ansatt i Finanstilsynet blir det litt mer begrenset hva jeg kan mene noe om offentlig. Bloggen vil nok dermed endre litt karakter. Men jeg håper å kunne fortsette nesten som før.
Jeg liker fortsatt å diskutere fag og politikk og mener slike diskusjoner passer utmerket i bloggform. Stoltenberg har jo lovet mer demokrati etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya, og jeg mener at fageksperter som blogger om fag bidrar til det. Jeg vil oppfordre alle som har glede av å lese bloggen min, om å starte en egen blogg. Det kan være en blogg som omhandler spesielle fag eller emner, en mer generell blogg om aktuelle saker, eller en blanding som jeg har prøvd meg på. Det er lett å sette opp en egen blogg og er helt gratis. For eksempel hos wordpress eller posterous som jeg bruker, eller hos blogger eller tumblr.
[N]egotiated private placements are much more common when there are significant private benefits of control. This finding supports the idea that a negotiated transaction allow the seller to extract more of the gains from trade when the gains from trade include private benefits.
I artikkelen “Using Stock-trading Commissions to Secure IPO Allocations” (pdf) finner Fjesme at meglerhusenes beste kunder blir tilgodesett med større allokeringer av aksjer i forbindelse med børsnoteringer. Dette gir en veldig god avkastning for investorene. Det er velkjent at nye aksjer i gjennomsnitt blir underpriset. Fjesme beregner denne underprisingen til å være rundt åtte prosent i det norske markedet.
[W]e document a strong positive relationship between the amount of stock-trading commission and the number of shares an investor receives in a subsequent IPO. We find no evidence to support the idea that investment banks allocate shares to investors that are perceived to be long-term investors. Our findings are consistent with the view that investment banks are able to capture some of the profits earned by investors when participating in underpriced IPOs
I artikkelen “Laddering in Initial Public Offering Allocations” (pdf) undersøker Fjesme om investorer som får tildelt aksjer ved en børsnotering, også aktivt handler aksjen i etterkant av noteringen. For eksempel for å skape et inntrykk av stor etterspørsel etter aksjen, og dermed skape et prispress, såkalt IPO laddering. Fjesmes funn fra børsnoteringer ved Oslo Børs kan tyde på at dette er utbredt.
Allocations to after-listing purchasing investors has been combined with allocations to high brokerage commissions generating investors that can take advantage of the IPO laddering, thereby allowing investment banks to recapture some of the money left on the table in IPOs. Allocated IPO investors buy more shares after new listings because they are rewarded for doing so with more IPO allocations.
Sturla blir å finne som førsteamanuensis ved Melbourne University fremover. Lykke til og god tur.
Our results show that [...] commuting has an important detrimental effect on the psychological health of women, but not men.
Det forklarer kanskje folk som Trygve Slagsvold Vedum som mener pendling “er bra for arbeidsgivere og arbeidstakere.” Han tåler all pendlingen, så kvinnene må slutte å syte.
Å skrive en doktorgrad kan til tider være et ensomt tiltakende. Når man (endelig) er ferdig er det jo hyggelig at noen andre enn en selv, samt bedømmingskomiteen, er interessert i det man har fordypet seg i. Så det er gledelig at det virker som om flere har lagt merke til det jeg har skrevet. Av media er det Dagens Næringsliv som har den fyldigste dekningen av min bankforskning, med en reportasje over to sider (side 14 – side 15 (pdf)) mandag 22. august. Men også Nationen refererte (pdf) formidlingsartikkelen som Audun Farbrot skrev (legg merke til at jeg slår hjorteproblemer fra seminar i Florø og fugleproblemer på Runde – i antall spaltemillimeter).
De som skygger unna børsen
Selskaper med store dominerende eiere unngår helst å bli børsnotert. Selskaper med mange eiere eller institusjonelle eiere er mest tilbøyelige til å gå på børs, viser doktorgradsstudie fra BI.
I næringslivet er det vanlig å organisere bedrifter som aksjeselskaper. Bare i Norge finnes det mer enn 100 000 aksjeselskaper.
Noen av disse selskapene velger å la seg notere på en børs for at det skal bli enklere å kjøpe og selge aksjene (eierandelene) i selskapet.
Ved utgangen av 2009 var det 208 aksjeselskaper notert ved Oslo Børs.
Morten Josefsen har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI blant annet vært opptatt av å finne frem til kjennetegn ved selskapene som velger å la seg notere ved Oslo Børs.
Valgets kvaler
Selskaper som noterer aksjene sine på børsen, bidrar til å gjøre det enklere å kjøpe og selge aksjer i selskapet.
– En børsnotering kan gjøre det lettere for selskapet å skaffe penger til å finansiere nye prosjekter, fremholder Josefsen.
– I tillegg vil det være enklere å bruke selskapets egne aksjer som betaling for å kjøpe seg inn i andre selskaper.
Men, en børsnotering har også en kostnadsside. Selskapet må engasjere høyt gasjerte rådgivere (meglerhus, forretningsadvokater og lignende) for å bistå med børsintroduksjonen.
En børsnotering innebærer også at selskapet må overholde strengere krav fra myndigheter og fra børsen til for eksempel regnskapsrapportering.
Når et selskap børsnoteres, medfører det ofte at selskapet får inn flere eiere. De gamle eierne må dele kontrollen over selskapet med de nye eierne.
– Selskapet vil da avveie fordelene med en børsnotering opp mot de kostnader som dette medfører, sier Josefsen.
Attraktivt laboratorium
For finansforskere er Norge et svært attraktivt laboratorium. Her er det mulig å få tak i detaljert informasjon om alle landets aksjeselskaper.
Josefsen har innhentet informasjon om eierskap i alle nye selskaper som ble notert på Oslo Børs fra år 2000 til 2008 (børsintroduksjoner). Han har valgt å utelate selskaper skilt ut fra eksisterende selskaper (spin-offs) og datterselskaper av utenlandske aksjeselskaper.
Josefsens studie omfatter til sammen 120 uavhengige selskaper som ble notert på Oslo Børs i den undersøkte tidsperioden.
Han har sammenlignet disse selskapene med data om eierskap for alle de rundt 100 000 selskapene som ikke har gått på børs.
Hvem går på børs?
Josefsen finner i sin studie at det er to hovedtyper av selskaper som velger å la seg børsnotere.
Selskaper med mange eiere.
Selskaper som domineres av institusjonelle eiere.
– Det kan virke som om institusjonelle eiere bidrar til å fremskynde børsnotering. Også selskaper med mange eiere ser ut til å se fordelene ved en børsnotering, fremholder Josefsen.
Selskaper som har store dominerende eiere, er minst tilbøyelige til å søke seg til børsen.
– Det kan tyde på at de ikke ønsker å gi slipp på den kontrollen de har over selskapet, sier han.
Referanse:
Morten Josefsen disputerte 15.august 2011 for doktorgraden ved Handelshøyskolen BI med avhandlingen : “Three essays on corporate control“. Josefsen tiltrer 29. august 2011 stilling som rådgiver i Finanstilsynet.
Minifakta:
Morten Josefsen har gjennomført sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for finansiell økonomi ved Handelshøyskolen BI.
Førsteopponent er professor Randøy ved Universitetet i Agder.
Andreopponent er førsteamanuensis David C. Smith ved University of Virginia.
Førsteamanuensis Barbara A. Bukhvalova ved Handelshøyskolen BI leder bedømmelseskomiteen.
Professor Øyvind Bøhren ved Handelshøyskolen BI har vært hovedveileder.
Fagsjef for forskningskommunikasjon ved BI, Audun Farbrot, skrev i forbindelse med disputasen en oppsummering av avhandlingen som ble sendt til pressen. Oppsummeringen kom i to deler. Her er første del som tok for seg den første biten av avhandlingen som omhandler konkurransen i den norske banknæringen.
Sparebankene lurer teorien
Sparebankene tar mindre risiko enn forretningsbankene, og har lavere vekstrate. Likevel tjener de like mye penger, viser doktorgradsstudie fra BI. Det er stikk i strid med hva finansteorien prediker.
Norge har tre forskjellige typer banker: Forretningsbanker, sparebanker og grunnfondsbanker.
Forretningsbankene er organisert som aksjeselskaper med aksjonærer som eiere. Sparebankene er organisert som selveiende stiftelser og har dermed ingen eiere. Den formelle makten i sparebankene utøves av ansatte, innskytere og politisk oppnevnte representanter.
Siden 1988 har vi også hatt såkalte grunnfondsbanker, der enkelte sparebanker har utstedt grunnfondsfondsbevis. Grunnfondseiere har her kommet inn som en fjerde gruppe interessenter (i tillegg til innskytere, politiker og ansatte).
Som aksjeselskaper styrer forretningsbankene mot maksimal profitt, mens sparebankene også har andre samfunnsnyttige mål for øye.
Fordel forretningsbankene
Klassisk finansteori foreskriver at det er viktig for ledelsen å ha aksjonærer (eiere) som passer på at banken gjør de riktige tingene for å sikre best mulig lønnsomhet.
I tråd med dette skulle forretningsbankene stille med en klar fordel i konkurransen om å være mest lønnsom.
Finansforsker Morten Josefsen ønsket i sin doktorgradsstudie ved Handelshøyskolen BI å finne ut akkurat hvor mye bedre forretningsbankene gjorde det enn sparebankene i økonomisk forstand.
Omfattende studie
Morten Josefsen har sammen med professor Øyvind Bøhren ved BI gjennomført en omfattende studie av samtlige norske banker over en periode på 17 år, fra 1985 til 2002.
Josefsen viser i sin studie at sparebanker generelt tar lavere risiko enn forretningsbanker. Dette manifesterer seg både i hvordan de finansierer seg, og hvordan de investerer og låner ut penger.
Sparebankene har også en lavere vekstrate enn forretningsbankene i den undersøkte perioden.
– Dette er helt i tråd med hva vi kan forvente når lokale politikere og innskytere har formell makt i bankens organer, i stedet for forretningsbankenes aksjonærer, fremholder Josefsen.
Overraskelsen
På tross av dette, ser det ikke ut til at sparebankene straffes med dårligere lønnsomhet. Under bankkrisen for 20 år siden var det sparebankene som klarte seg best.
I tiden etter har sparebankene og forretningsbankene vært omtrent like lønnsomme, konkluderer Josefsen og Bøhren.
Et overraskende resultat, erkjenner Josefsen.
Finansbransjens svar på humlen
Humlen er et insekt som ikke skal kunne fly. Det bryr humlen seg fint lite om i sin flygende flukt.
Morten Josefsen har også ønske å finne frem til mulige forklaringer på at sparebankene oppfører seg som finansbransjens svar på humlen, og trosser den finansielle tyngdeloven.
I doktorgradsstudien diskuterer han tre ulike mekanismer som virker disiplinerende på sparebankene:
Finansnæringen er sterkt regulert, og gir lite handlingsrom for annet enn å drive best mulig bank.
Ingen får lov til å eie mer enn 10 prosent av aksjene i en bank. Denne eierbegrensingen gjør at det ikke vil være store og dermed sterke eiere i bankene.
Banknæringen preges av betydelig konkurranse. Sterk konkurranse i et marked virker disiplinerende. Sparebankene må drive effektivt for ikke å bli konkurrert ut av markedet.
BI-forskerne har størst tiltro til den tredje mekanismen: Konkurransen i markedet fungerer som et substitutt for aktivt eierskap.
Referanse:
Morten Josefsen disputerte 15.august 2011 for doktorgraden ved Handelshøyskolen BI med avhandlingen : “Three essays on corporate control“. Josefsen tiltrer 29. august 2011 stilling som rådgiver i Finanstilsynet.
Minifakta:
Morten Josefsen har gjennomført sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for finansiell økonomi ved Handelshøyskolen BI.
Førsteopponent er professor Trond Randøy ved Universitetet i Agder.
Andreopponent er førsteamanuensis David C. Smith ved University of Virginia.
Førsteamanuensis Barbara A. Bukhvalova ved Handelshøyskolen BI leder bedømmelseskomiteen.
Professor Øyvind Bøhren ved Handelshøyskolen BI har vært hovedveileder.
