Mer om pendling

Cycling Oxford Iffley Road
Min forrige post om pendling fikk litt blandet mottakelse. VG Nett lenket til den på forsiden, noe som førte til 15000 lesere og 200 kommentarer. I motsetning til de 100 leserne og 0 kommentarene som er vanlig her på bloggen. Ikke alle mente, som regjeringsutvalget, at fjerning av pendlerfradraget var noen god ide. Til mitt forsvar så tror jeg mange misforsto bakgrunnen for inlegget. Det var ment som en morsom kommentar på Senterpartiets utspill om at de mener pendling er belastende, og dermed må stimuleres. Jeg mener altså det motsatte. Pendling er belastende, dermed må det legges til rette for mindre pendling. Om VG Nett hadde sagt fra på forhånd om at de ville legge det ut på forsiden, ville jeg nok ha formulert meg klarer.

Så hva mener jeg egentlig om pendling? Jeg tror det er veldig få som ønsker å pendle. Om man kunne ha arbeidsplassen nært der man bor vil man være lykkeligere enn om man må pendle. Selv om man tar hensyn til at det er billigere å bo usentralt, virker det som om pendling negativt påvirker folks livskvalitet. Om man ønsker å forbedre folks velvære, er det åpenbart for meg at man bør legge til rette for mindre pendling. Det er det viktigste.

I tillegg er det minst tre andre hensyn som taler i samme retning: infrastruktur, produktivitet og miljø.

Urbanet Analyse har nettopp levert en rapport bestilt av Kommunenes Sentralforbund (KS) hvor de peker på infrastrukturutfordringene ved befolkningsveksten frem mot 2030. I følge dem kreves det 280 millarder kroner i nye veier og baner, med dagens fordeling, for å ta unna det økte transportbehovet i de ni største byområdene i Norge. Og dette er stort sett for å ta unna den økende pendlertrafikken inn til byene.

Pendling kan ha en negativ effekt på produktiviteten. For eksempel er det ofte lite produktivt å vente på tog som aldri kommer eller å sitte i bilkø. Det kan derfor være bedre for arbeidsgivere om man er mindre avhengig av NSB for at folk skal komme seg på jobb. I tillegg har arbeidstakere som arbeider nær sin egen bolig større mulighet til å være fleksible om det skulle være behov.

Det er også en miljøkostnad i å pendle. Både bygging av veier og bane, plassen de tar og selve reisingen gir negative miljøpåvirkninger.

Det er mange ting man kan gjøre for å legge til rette for mindre pendling. Man kan investere i infrastruktur i distriktene slik at det blir mer attraktivt for bedrifter å etablere seg (for eksempel i min hjemby Mo i Rana har de siden 60-tallet utredet en ny flyplass). Og investeringer i infrastruktur sentralt kan gjøres mer effektivt dersom veksten i antall pendlere begrenses. Man kan i tillegg legge til rette for høyere tetthet i bykjernene. Et punkt som mange kommenterte i forrige pendlerpost var nettopp at de skulle gjerne bodd nærmere jobben, men det er fryktelig dyrt å bo for eksempel midt i Oslo. Om man bygger flere boliger sentralt vil flere kunne bo i gå- og sykkelavstand til jobben. Men da må altså politikerne legge til rette for å bygge tettere der hvor folk gjerne vil bo.

For meg er pendling omtrent som å jobbe nattskift. I mange jobber og familiesituasjoner er det helt nødvendig, men det er likevel en belastning for de fleste, og politikerne bør ikke stimulere det, men legge til rette for at det begrenses.

Oppdatering: Skulle nesten tro NSB leste bloggen og ville understreke poenget mitt. Fra Aftenposten:


Ifølge NSB ble 40-50.000 passasjerer berørt av onsdagens langvarige togstans i Oslo, og alternativ transport til de reisende kostet det statseide selskapet over én million kroner.

Dyrt for samfunnet

Samfunnskostnaden er imidlertid langt høyere. Med et anslag på 45.000 berørte togpassasjerer som ble forsinket i gjennomsnittlig halvannen time, kostet togproblemene samfunnet drøyt 10 millioner kroner.

[...]

BI-professor Dag Morten Dalen mener samfunnskostnadene kan bli undervurdert i politiske beslutningsprosesser.

- Det er på sett og vis en usynlig kostnad fordi den ikke kommer frem i et regnskap. I tillegg blir kostnaden delt på mange berørte parter, i dette tilfellet togreisende, sier han.

Dalen peker også på at den samlede samfunnskostnaden av gårsdagens togproblemer kan være høyere enn anslaget på ti millioner kroner.

- Å bli stående på perrongen kan føre til at man ikke når avtaler både privat og i jobbsammenheng. Problemene slår derfor negativt ut for andre enn passasjerene selv, sier Dalen.



(Bilde av Tejvan Pettinger med CC-at-lisens)

Irrelevant kapitalstruktur

I fjerde del i vår serie AER20 er vi endelig kommet til min ‘hjemmebane’, corporate finance, eller prosjektfinansiering. Mer informasjon om vår serie finner du i denne innledningen, og alle innleggene ligger under stikkordet AER20.

A portrait of Merton H. Miller

Merton H. Miller

Det mest fundamentale spørsmålet i økonomifaget er hvordan skal knappe ressurser fordeles. Om man er leder i en bedrift, står man overfor et lignende problem. Hvordan skal bedriften fordele sine ressurser. Hvilke prosjekter skal man investere i? Tidlige forsøk på å svare dette spørsmålet mente at man måtte ta hensyn til hva selskapets eieres ville, og maksimeres deres nytte eller glede ved eierskapet. For eksempel om man hadde eiere som var lite glad i risiko, måtte man investere i prosjekter med lav risiko. Dette var et lite tilfredsstillende svar. Hva skjer om man har mange eiere, med vidt forskjellig ønske om risiko?

Dette var utgangspunktet når nobelprisvinnerne Franco Modigliani og Merton H. Miller i 1958 i artikkelen “The Cost of Capital, Corporation Finance and the Theory of Investment” (pdf) foreslo et veldig enkelt svar:

Will the project, as financed, raise the market value of the firm’s shares?


A portrait of Franco Modigliani

Franco Modigliani

En investering skal altså kun gjøres om den øker verdien på selskapets aksjer. Man skal ikke ta hensyn til eiernes ønsker om for eksempel risiko. Om eierne vil begrense risikoen i sin portefølje, kan de selge noen aksjer og investere i mindre risikable verdipapirer, og tilsvarende om de ønske større risiko. Dette forholdet mellom et selskaps eiere og ledelse er i dag grunnpilaren i moderne selskapsstyring. Til hvilken grad ledelsen skal ta hensyn til andre interessenter, som ansatte, kunder, leverandører, myndigheter og samfunnet forøvrig er i denne forbindelse en annen diskusjon.

Modigliani og Miller gikk så videre. Når man har funnet de beste prosjektene, hva man skal investere i, blir neste spørsmål hvordan man skal finansiere dem. Skal man bruke oppsparte midler i bedriften, skal man hente inn ny egenkapital eller skal man låne penger. Modigliani og Miller viste at under (riktignok helt urealistiske) forutsetninger om perfekte kapitalmarkeder er typen finansieringen uten betydning for totalverdien av selskapet. Finansieringsmåten er irrelevant:

the market value of any firm is independent of its capital structure …


eller, like bra

the average cost of capital, to any firm is completely independent of its capital structure …


I et typisk firma vil egenkapitalkostnaden være høyere enn kostnaden ved å låne penger. Ved første øyekast vil man derfor anta at det er bedre å finansiere nye investeringer med gjeld i stedet for med å hente inn ny egenkapital. Modigliani og Miller viste at i utgangspunktet er dette feil. De bruker meieribransjen som en analogi på å forklare hvorfor:

under perfect markets, a dairy farmer cannot in general earn more for the milk he produces by skimming some of the butter fat and selling it separately, even though butter fat per unit weight, sells for more than whole milk. The advantage from skimming the milk rather than selling whole milk would be purely illusory; for what would be gained from selling the high-priced butter fat would be lost in selling the lowpriced residue of thinned milk.


Poenget er at dersom man tar opp (billige) lån for å finansiere nye prosjekter, vil egenkapitalen bære en høyere risiko. Egenkapitalkostnaden vil gå opp mens gjennomsnittlig kapitalkostnad, som avgjør bedriftens (eller prosjektets) verdi, vil være konstant uavhengig av hvor mye gjeld man har.

If a firm in class k is acting in the best interest of the stockholders at the time of the decision, it will exploit an investment opportunity if and only if the rate of return on the investment, say p*, is as large as or larger than pk. That is, the cut-off point for investment in the firm will in all cases be pk and will be completely unaffected by the type of security used to finance the investment. Equivalently, we may say that regardless of the financing used, the marginal cost of capital to a firm is equal to the average cost of capital …


Dette er, etter min mening, et veldig godt utgangspunkt for å tenke på finansiering av investeringer. Enten det er privatøkonomisk med for eksempel boligkjøp, eller om man investerer for en bedrift.

Det er imidlertid avgjørende å huske at i Modigliani og Millers grunnmodell forutsetter man perfekte markeder (som er helt urealistisk for de aller fleste anvendelser), og man tar ikke hensyn til skattemessige spørsmål, kostnader knyttet til en eventuell konkurs, problemer med refinansiering av gjeld og innhenting av ny egenkapital.

Oljefondet i 2010

Oljefondet har nettopp lagt frem årsresultatet for 2010. Rapporten kan leses i sin helhet på nbim.no.

Under finanskrisen tapte Oljefondet hundrevis av milliarder. Det fikk frem mange kritikere, som mente at oljeformuen ble kastet bort på børsen. Eller i alle fall var uenig i hvordan forvaltningen foregikk. Jeg var blant dem.

I et intervju med Aftenposten i forbindelse med resultatfremleggelsen sier oljefondsjefen Yngve Slyngstad:


Hvis vi etter 1. kvartal 2009 hadde plassert hele fondet i statsobligasjoner, ville fondet nå vært 825 milliarder kroner mindre verdt. Det er mye penger. Uansett hvilken målestokk man bruker, så er det et kjempestort beløp, sier han.

Han lar tankene vandre tilbake i tid: –I april 2009, det er bare to år siden, da hadde vi denne diskusjonen: «Kan dere ikke bare gå i statsobligasjoner? Hvorfor skal vi spekulere på verdens børser?»

Oljefondet hadde nettopp lagt frem et begredelig 2008-resultat. Fondets verdi hadde skrumpet med 633 milliarder kroner. Det stormet rundt fondet i mediene og i det politiske miljøet. Nå har det stilnet.



Det er synd Sigurd Bjørnestad ikke følger opp med et spørsmål om hvem som mente at man i april 2009 skulle plassere hele fondet i statsobligasjoner. Noen hadde jo ideer i den retningen, men at det var en stor diskusjon har jeg vondt for å tro.

Siden Bjørnestad sier at kritikken har stilnet siden de harde aprildagen i 2009, tenkte jeg det passet å dykke litt i arkivet her på bloggen å se hvordan min kritikk har tålt tidens tann (og Oljefondets gode resultater). Alt jeg skriver om Oljefondet her på bloggen finnner du under stikkordet ‘Oljefondet‘.

Min første post hvor jeg nevner Oljefondet var i mai 2009, hvor jeg skrev hvorfor jeg mener passiv kapitalforvaltning er bedre enn aktiv forvaltning, og nevnte at det tror jeg også gjelder for Oljefondet. Noe jeg utdypet i oktober samme år i forbindelse med en høringsuttalelse. Da påpekte jeg viktigheten av å tenke på insentivene til de interne og eksterne forvalterne i fondet. Jeg skrev:


For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.



I oktober 2010 kom det ut at en enkelt ekstern forvalter hadde fått utbetalt 500 million for et relativt lite forvaltningsmandat. Noe som selvsagt er idioti. Jeg konkluderte:


Dette viser jo at Oljefondet belønner kortsiktig avkastning, som like gjerne kan være et utslag av hell som av dyktighet. Jeg har i alle fall ikke hørt noe om at eksterne forvaltere måtte betale tilbake noe av de store tapene fondet ble påført i 2008. For alt man vet kan altså denne forvalteren påføre Oljefondet tap ett år, og tjene tilbake det samme året etter, og bli belønnet med suksesshonorar.

Men mer bekymringsfullt er jo at dette nærmest slår ben under to av de viktigste argumentene Norges Bank har for at Oljefondet må forvaltes aktivt. At de kan levere meravkastning fordi de opererer med lave kostnader og fordi Oljefondet opererer veldig langsiktig. Oljefondets bonusutbetalinger til egne forvaltere i 2009 bekreftes nå av suksesshonorar til eksterne forvaltere. Her belønnes kortsiktig gevinst, all snakk om langsiktighet er spill for galleriet.



Oljefondsjefen Yngve Slyngstad avfeide kritikken: “Man må spørre seg hva er det riktige valget: Å betale et veldig høyt honorar, eller ikke å ha tre milliarder kroner å gi til våre barnebarn?” Det fikk meg til å regne litt på hva eksterne forvaltere hadde bidratt med i fondet. Noe som viste seg å ikke være stort. Så spørsmålet mitt tilbake til Slyngstad var “Hva er det riktige valget: Å betale mange veldig høye honorarer og gå glipp av fire milliard, eller å gi våre barnebarn både honorarene og avkastningen?

Det ser ut som om Slyngstad svarer i årsrapporten 2010. Der har de skrevet en hel artikkel (Feature Article) om ekstern forvaltning av fondet. Den oppsummeres kanskje best med disse figurene (fra rapporten (pdf) s. 56):



Om man summerer bidraget fra eksterne forvaltere (tabell 14-1 og 14-2) er man altså kommet opp i -165 millioner etter et fantastisk bra 2010. Det er jo positivt i forhold til situasjonen da jeg skrev min post. Men fortsatt har altså eksterne forvaltere tapt penger for våre barnebarn, og ikke som Slyngstad hevder, tjent sine honorarer ved å gi mer penger til kommende generasjoner. I tillegg er det for meg åpenbart at eksterne forvaltere øker risikoen for fondet. Mens Slyngstad hevder at risikoen synker. Det klarer jeg fortsatt ikke å skjønne meg på.

Meldingen fra fondet er uansett at ekstern forvaltning er på vei ned. Se tabell 7-1 (s. 27) hvor den røde linja viser andel av fondet eksternt forvaltet. I tillegg sier de om avlønningen av de eksterne forvalterne (s. 57):


Under the new structure, managers will be paid only a certain percentage of the fees accrued during the first five years. The longer the mandate has been active, the higher the percentage paid out. This system of retaining parts of the fee helps align managers’ incentives with
the fund’s objective, which is to achieve a long-term real return by taking moderate risk.
The new structure also means that the performancebased fee is linked to the whole history of the mandate. If a manager has a period with returns lower than the benchmark, it must earn back all of this underperformance before performance-based fees begin to accrue again. Even over many years, the total fees paid for a mandate will therefore not normally be higher than a fixed percentage of the excess return generated by that mandate.



Nå tviler jeg vel på at det er mange i Oljefondet, Norges Bank eller Finansdepartementet som leser en blogg til en stakkars doktorgradsstudent, men jeg føler postene har stått seg ganske bra, og at det er blitt gjennomslag for i alle fall denne delen av kritikken jeg (og andre) har reist.

Hater Fremskrittspartiet homser?

Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv prosederer for aktoratet:

Høyre har homo-Høyre. Arbeiderpartiet har homonettverk. Fremskrittspartiet har bare homoangst.



Alstadheim konkluderer (jeg anbefaler å lese hele kronikken):



Frps politikk og retorikk formidler at homofili er mindreverdig og egentlig litt skittent. Det hindrer åpenhet. Det skaper hemmelighold og fortielse. Og avisenes arkiver og politiets strafferegister er fulle av eksempler på hva folk kan finne på når de forsøker å gjemme vekk eller undertrykke en så viktig del av seg selv som sin seksuelle legning.

Vil et homofilt par egentlig bli bedre mottatt rundt grillene på Frps «Valgcamp» i Stokke til sommeren enn om de ruslet hånd i hånd en tur over Grønland i Oslo? Også her ligger det et ansvar for Siv Jensen. Kanskje har Frps homoangst gitt partiet en skaphomse med boblebad og skjult kamera.



Jeg tror svaret er: Ja.

Infrastrukturinvesteringer

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4072366.ece

Det er et tankekors at Norge i løpet av få år har fått nærmest full dekning av bredbånd – som blir stadig bredere. Kontrasten er stor mellom vei og jernbane på den ene siden, og bredbånd på den andre. Hovedforskjellen er – lik det eller ikke – at vei og jernbane hittil har vært et helstatlig ansvar, mens bredbåndsutbyggingen er nesten helt overlatt til kommersielle aktører.

I mange år var ikke forskjellen mellom Jernbaneverket og Televerket så stor. I dag bygger 300–400 selskaper bredbånd til bedrifter og barnefamilier over hele landet. Ja, det er mulig å skape vei i vellinga.

Innvandring og kriminalitet

 


Innvandrere er, som vi vet, mer kriminelle enn “vanlige” nordmenn. Som Fremskrittspartiet alltid er ivrige i å fortelle oss.

Gunnar R. Tjomlid har sett litt på denne ideen om at “ikke-vestlige” innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn. Og det er verre enn vi i utgangspunktet kunne tro. Ikke bare er innvandrerne mer kriminelle, men de er også mye smartere kriminelle. Faktisk så smarte at de ikke engang blir anmeldt.

Mens antall innvandrere har økt kraftig:


Har anmeldt kriminalitet gått ned:


Her er det bare å stenge grensene før politiet blir arbeidsledig!