|
|||||
|
New York Times har omsider begynt å rulle ut sin betalingsmur. Mange har mye å si om den. Det skal bli spennde å se om andre følger etter. Utgangspunktet er altså at forsiden er gratis, og deretter kan man klikke på 20 artikler per måned før man må betale. Så det man må spørre seg nå, er altså om hver enkelt artikkel er “clickworthy”. Alan Greenspan var antakelig den personen i hele verden som kunne gjort mest for at vi skulle unngå finanskrisen. Men han gjorde i stedet det han kunne for å øke krisen i stedet. Og nå vil han helst forlenge skadevirkningene mest mulig. I alle fall ser det slik ut for et utrent øye:
Vel, spør journalisten, hvorfor mener du stimulansepakkene og underskuddet på statsbudsjettet er det som står i veien for et oppsving i økonomien?
De siste dagene har vært innholdsfylte for oss som er svært skeptiske til valutalån og annen spekulason i valuta. Utgangspunktet er at ingen har forutsetninger for å slå valutamarkedet, altså tjene penger systematisk om man tar hensyn til risikoen. Ingen. Historien til diamanthandler Pramod Vora er et illustrerende eksempel.
Så først har han spekulert i litt valuta og tjent ‘flere millioner’. Da har han antakelig overbevist seg selv og familien om at, vel, han kan dette og kan slå markedet. Så har han fått penger fra andre familiemedlemmer for å spekulere. Innsatsen øker, og til slutt tapes hele familieformuen. For småinvestorer er valutalån den mest tilgjengelige måten å spekulere i valuta. Da kan man bli lokket av at enkelte valuta har lavere rente, i tillegg til at man kan tjene på at norske kroner styrker seg mot den gjeldende valutaen. Japanske yen og sveitsiske franc har visstnok vært populært. Jeg har tidligere skrevet om den store risikoen i sveitsiske franc. Og den siste ukes utvikling i markedet for japanske yen understreker poenget godt. På en uke har yen gått fra 6,73 øre til 7,25 øre (i dag foreløpig ned til 7,13 øre). En oppgang på 7,7% altså. Det vil si at om man hadde et boliglån på 5 million kroner for en uke siden, har man nå et boliglån på 5,4 million kroner. Man har tapt 400 000 kroner. På en uke.
Så et tips til alle som får besøk av bankenes risikoøkningsavdeling som tilbyr for eksempel “Turbo Knock-in Forward”: Si takk for besøket før de får igang powerpoint-presentasjonen. Intensiteten til radioaktiv stråling måles i enheten sievert, etter den svenske fysikeren Rolf M. Sievert. For at man skal lettere kunne følge med på nyhetene fra Japan, har NextBigFuture laget denne hendinge tabellen.
Oppdatering: Strålingsdose er kanskje riktigere enn strålingsintensitet. Om du er interessert i mer bakgrunnstoff om krisen og radioaktivitet generelt anbefaler jeg MITs radioaktivitetsinformasjonsblogg. Oppdatering II: Den egentlige SI-enheten burde selvsagt være BED. Oppdatering III: xkcd har som alltid den beste illustrasjonen Denne filmen fra Streetfilms forklarer veldig godt hvorfor vi Køprising vil jo også bety at man kan slutte å bygge idiotiske trafikkfeller som det nye Carl Berner-krysset for å begrense biltrafikken. I stedet for dyre fysiske hindringer, får man riktig prising og inntekter man kan bruke til bedre veier, sykkelveier, gågater og kollektivtrafikk. Bilistene kommer seg raskere og tryggere frem, andre trafikanter får bedre plass og bedre tilbud, og mydighetene får inntekter. Altså en vinn-vinn-vinn. Men, det er jo klart, når til og med lederen i vanligvis markedsorienterte Høyre nekter å bruke markedsmekanismen for å fordele plass på veien, da blir det kø-prinsippet som gjelder. Andre artikkel ute i vår serie med en gjennomgang av de 20 beste artiklene publisert i American Economic Review er Hayek fra 1945. Hele serien finner du under stikkordet AER20.  Markedspriser binder verden sammen En gammel vits hevder at samfunnsøkonomi er det eneste faget der to stykker kan vinne Nobelprisen for å ha kommet til nøyaktig motsatte konklusjon. Vitsen kom også i en strengere utgave, nemlig at faget er det eneste der to stykker kan dele samme Nobelpris for å ha kommet til nøyaktig motsatte konklusjon. Det skjedde i 1974 da den sterkt markedsorienterte østerrikeren Friedrich A. Hayek delte prisen med den sosialistiske svensken Gunnar Myrdal. Hayek var ikke bare utilslørt tilhenger av en laissez faire markedsøkonomi, han mente også at en rasjonelt drevet planøkonomi rettet inn mot samfunnets beste var bokstavelig talt umulig, samt at inngripen i markedet (som i et sosialdemokrati) ville lede til uforutsette problemer som ville utløse ytterligere inngripen i en ond sirkel som ledet oss gradvis inn i en kollektivistisk planøkonomi. Det var bare to reelle alternativ – et rent og ubesudlet marked, og et håpløst, kaotisk, kollektivistisk mareritt. Take your pick. Han populariserte dette argumentet i boka “The road to serfdom” (på norsk: Veien til trelldom), og opplevde å bli kjendis da en kortversjon av boka ble inkludert i den (på den tid) mye leste sammendrags-blekka “Reader’s digest” (på norsk: Det Beste).  Friedrich Hayek Jeg nevner dette fordi det gjør det litt skummelt å skulle diskutere en fagøkonomisk artikkel av fyren. I visse kretser (se her, for eksempel) er han, og hans mer agressivt ideologiske mentor Ludwig von Mises, nærmest for profeter å anse. Å si noe om hva de “mente” med en artikkel er dermed å risikere å bli kjølhalet for vranglesning og å ha misforstått “hellige skrifter.” La meg allikevel gjøre et forsøk. Artikkelen heter “The use of knowledge in society” (pdf) og er fra september 1945. Hayek er (jeg bør vel si “i min lesning”) opptatt av å få frem hva han mener er det sentrale problem i et økonomisk system: Hvordan koordinere og planlegge et innfløkt produksjonsapparat som skal bruke tilgjengelige ressurser (mennesker, maskiner, naturressurser, kunnskap) på en formålstjenlig måte gitt de mål man har for produksjonen (tilfredstille menneskelige behov). Trenger vi flere eller færre trikker, mer eller mindre bormaskin til gruvedrift, hvor skal vi sende de produserte iPhone’ne fra Kina, hva skal Espen Iversen gjøre på jobb i dag? Pussig nok er det en stor jobb å få frem hvor komplisert spørsmålet som skal besvares er. Mange på den tiden (og også i dag?) trodde at man bare kunne samle litt statistikk om tilgjengelige ressurser og mannskap og regne seg frem til en fornuftig løsning, men dette er nok en type løsning som bare virker fornuftig frem til du faktisk skal implementere den. Hayek vektlegger at vi trenger en prosess som kan løse problemet løpende ettersom verden endrer seg. Når en maskin går istykker, når noen blir sjuke eller dør, når en gruve kollapser, når en ny maskin finnes opp – i det hele tatt – når tiden går og ting skjer, så trenger man å endre planer og tilpasse det økonomiske systemet. Og mye av den kunnskapen vi trenger er kunnskap som er spredt rundt i folks hoder, kunnskap om tilgjengelig muligheter eller, som Hayek kaller det, “knowledge of the particular circumstances of time and place” (“Vent litt, har ikke Anders en gang drevet et sykkelbudfirma? Han kan sikkert bidra på logistikkprosjektet,” eller “Jeg vet forresten om et konkursbo som skal selge en printer/kopimaskin av den typen vi trenger – da har vi råd til det.”). Eller informasjonen kan være av en type som må tolkes av en som har lært gjennom erfaring hvordan man bør gjøre det (tenk for eksempel på informasjonen du får fra en vinglete sykkel som setter deg i stand til å korrigere og holde balansen). Siden kunnskapen er spredt og ikke i en form som kan samles inn trenger man desentraliserte beslutninger. Men siden de desentraliserte beslutningene må ta hensyn til alle de andre beslutningene trenger man en form for kommunikasjon mellom beslutningstagerne. Dette er det prisene som muliggjør: Du trenger ikke å vite hvor noe har skjedd, eller hvorfor det skjedde, eller hva det var som skjedde – du trenger bare å vite om det påvirker de ressursene du bruker eller kunne brukt i dine planlagte aktiviteter. Denne informasjonen får du gjennom priser. Hvis noe blir litt dyrere, betyr det enten at ressursen nå trengs mer av andre, eller at den er vanskeligere å få tak i. I begge tilfeller er den mer verdifull enn før, og det er gunstigere enn før å bruke den mer forsiktig eller lete etter alternativer. Og det er alt du trenger å vite. Ved at prisene på tvers av geografi og på tvers av ulike goder knyttes sammen av markedet, så har vi en prosess som gir alle den informasjonen de trenger om alle andres planer – og det i en form som er lett å ta hensyn til og som ikke inneholder unødvendige detaljer. Informasjon om en hendelse som oppleves av et dusin mennesker i et lite hjørne av verden (en sprengt oljeledning) sprer seg gradvis gjennom ulike markeder og skyver priser opp og ned ettersom alle ser prisendringer, tilpasser planene sine så godt de kan utifra den lokale og personlige kunnskapen de har, og dermed påvirker prisene videre. Hva er det sentrale å sitte igjen med fra artikkelen? Jeg nevnte at Hayek jobber hardt for å få frem hvor komplisert det problemet er som markedet og prismekanismen har løst. Han påpeker at dette ville blitt sett på som en av menneskehetens største triumfer hvis det hadde vært en menneskedesignet løsning på problemet. Siden det istedet var omvendt – at vi snublet over en mekanisme vi ikke helt forstod eller så omfanget av som lot det moderne samfunnet vokse frem – så tar vi den for gitt og tror problemet “løser seg selv” uavhengig av hvilke institusjoner og samfunnsordninger vi implementerer (les: planøkonomi). Hvis du fremdeles ikke er overbevist, kan du jo lese det markedsliberalistiske essayet “I, Pencil” av Leonard Read, som forsøker å demonstrere denne kompleksiteten i på en hverdagslig måte, ved å vise at ingen enkeltperson ville klart å lage selv noe så enkelt som en blyant “fra scratch.” Et annet stort poeng for Hayek er å fokusere på prosessen som i praksis løser dette problemet for et samfunn i stadig endring der mye av den kritisk viktige kunnskapen er spredt, kontra betingelsene som ideelt sett burde være oppfylt av en løsning på samme problem i et samfunn som aldri endret seg og der alle relevante fakta var av en type observerbare fakta som var kjent av planleggeren. Dette leder også over i en skepsis mot de formaliserte, matematiske modellene som på denne tiden ble stadig vanligere og satt i stadig større hevd i økonomifaget: De kan kanskje si noe om betingelsene som skal gjelde, men ikke noe om hvordan man får til å nærme seg det at de er oppfylt i praksis. Hayek mente slike matematiske modeller kunne være greie og fine øvelser, men at de ikke kunne behandle de sentrale spørsmålene han var opptatt av i forhold til kunnskap og i forhold til prosessen som driver markedet. Referanse: Hayek, F. A. 1945. “The Use of Knowledge in Society.” American Economic Review, 35(4): 519–30.
New York Times med et interessant intervju og gode spørsmål fra salen til Paul Krugman om amerikansk økonomi og politikk. Spesielt interessant for Norge kanskje, når han snakker om hva som har kommet i skyggen når man snakker om finanskrisen, nemlig at det først og fremst var en krise utløst av en boligboble og for høy gjeldsgrad i befolkningen (omlag 54:00 inn).
Watch live streaming video from nytimes at livestream.com
Først ut i vår serie med en gjennomgang av de 20 beste artiklene publisert i American Economic Review er Cobb-Douglas fra 1928. Hele serien finner du under stikkordet AER20. Tenk deg at et land har en viss mengde arbeidskraft og maskiner og spør deg selv hvor mye landet vil produsere i løpet av et år. I 1928 presenterte Charles W. Cobb og Paul H. Douglas et svar på dette spørsmålet. Rundt regnet argumenterte de for at man kunne beregne produksjonen i et land (P’) ved å multiplisere mengden arbeidskraft (L, opphøyet i 0.75) med mengden kapital (C, opphøyet i 0.25) og gange det hele med 1.01. Kort sagt:
Tallene var ikke tilfeldig, men basert på historiske opplysninger om forholdet mellom antall arbeidere, mengden maskiner/fabrikker (kapital) og produksjon. Store deler av artikkelen går med til å beskrive hvordan de beregner dette, men konklusjonen er klar: De mener å ha funnet en første tilnærming av en underliggende sammenheng som beskriver forholdet mellom produksjon, arbeidskraft og kapital – en lov som de mente var stabil over tid. Det ser kanskje ikke ut som noen stor eller revolusjonerende teori, men det viste seg at ligningen slo godt an og teorier om produksjon har senere ofte tatt utgangspunkt i det som kalles Cobb-Douglas ligningen. En liten indikasjon på hvor innflytelsesrik teorien har vært, kan man få ved å se på hvor ofte CobbDouglas nevnes i engelske bøker: Figur: Hvor ofte er Cobb-Douglas nevnt i engelske bøker (prosent av alle ord som er brukt)
Hvorfor skal vi tro at forholdet mellom produksjon og arbeidskraft/kapital følger denne ligningen over mange år? Cobb og Douglas gir to hovedgrunner i sin artikkel. For det første: Dersom man bruker ligningen til å beregne produksjonen, gir den resultater som stemmer godt med den produksjonen man faktisk observerer. Her er deres figur som viser den virkelige utviklingen i produksjonen i forhold til det ligningen sier produksjonen vil være:
Den andre grunnen er rent logisk og teoretisk. Man finner ofte at ulike variabler henger sammen. For eksempel er antall prester i England sterkt relatert til antall barn som blir født utenfor ekteskap: Færre prester = flere barn utenfor ekteskap! Cobb og Douglas er klar over at slike tilfeldige sammenhenger kan være et problem, men argumenterer for at det er en logisk og økonomisk plausibel sammenheng mellom produksjonens størrelse og mengen arbeidskraft og kapital. En tredje grunn som ikke nevnes, men som kanskje har spilt en rolle både her og for å forklare ligningens popularitet, er at den er avansert nok til å virke interessant, men enkel nok til å kunne brukes. Hva kan man bruke dette til bortsett fra å beregne produksjonens størrelse? Det er mange svar på det. Man kan si noe om hvor mye produksjonen vil øke dersom man får flere arbeidere eller mer kapital. Man kan også bruke ligningen til å si noe om produktivitet. Dersom produksjonen øker mer enn vi skulle tro ut fra økninger i mengden kapital og arbeidskraft, må vi ha blitt flinkere til å utnytte kapitalen eller arbeidskraften. På den måten kan man bruke ligningen til å sammenligne hvor flinke ulike land har vært til å utnytte ressursene, og hvordan dette i sin tur henger sammen med andre faktorer som investeringer i utdannelse. Cobb-Douglas her dermed blitt en ligning som det er lett å bruke som et element i større teorier og utledninger. Den er også brukt på mange andre områder enn når det gjelder å angi nasjonal produksjon. Blant annet er er den brukt for å beskrive hvor stor nytte folk har av ulike varer og hvor mye en fabrikk kan produsere. Det har også vært hevdet at man kan bruke Cobb-Douglas ligningen til å si noe om hvor mye kapitalistene “bør” få i forhold til arbeiderne. Kapital er i følge ligningen “ansvarlig” for 25% av produksjonen, mens arbeidskraft stå for 75%. Da bør også kapitalistene få 25% av inntektene, mens arbeiderne får 75%. Cobb og Doublas advarer imidlertid mot denne tolkningen (s. 163-4):
Argumentet er med andre ord at det er kapitalen som er “produktiv”, ikke nødvendigvis kapitalistene, og det ligger dermed ikke noen etisk konklusjon i den beskrivende ligningen. Nå skal det sies at Cobb og Douglas ikke var de første til å tenke på denne sammenhengen. Man kan også komme med mange mulige innvendinger, men de er selv overraskende ærlige i sin artikkel om svakheter og sier at (s. 156):
At deres etterfølgere noen ganger har utledet implikasjoner basert på at ligningen er en tilnærmet etablert sannhet får de da ta på egen kappe og ikke skylde på Cobb og Douglas. Referanse: Cobb, Charles W., and Paul H. Douglas. 1928. “A Theory of Production.” American Economic Review, 18(1): 139–65. |
|||||
|
Powered by WordPress & the Atahualpa WP Theme by BytesForAll. Now with Tutorials & Support |
|||||
