Monetarisme

Milton Friedman er forfatter av “The role of monetary policy” (pdf), som er dagens artikkel fra American Economic Reviews “20-viktigste artikler”-liste (alle bidragene finnner du under stikkordet AER20). Han er en av få økonomer som har blitt kjent godt utover økonomifagets grenser, og det i så stor grad at det er verdt å bruke et avsnitt på denne siden av han før vi går videre til dagens økonomiartikkel.

Friedman jobbet ved Chicago-universitetet, som er kjent for en rekke fremstående økonomer med et positivt syn på markedet, og ble allerede i 1969 avbildet på forsiden av Time magazine. I mange år (1966-1984) hadde han en fast spalte i Newsweek der han populariserte sitt politiske syn, og sammen med sine kone Rose laget han på åttitallet “Free to choose” – en markedsliberalistisk TV-serie om samfunnsøkonomi med tilhørende bok. Forøvrig en TV-serie Arnold Schwarzenegger i 1990 hevdet hadde endret livet hans. Friedman blir av mange sett på som en viktig inspirasjonskilde for den høyrebølgen som brakte Reagan og Thatcher til makten, og av den grunn har han blitt et symbol på markedsideologi for motstandere av globalisering og frie markeder. Det kanskje tydeligste eksempelet er Naomi Klein´s bok “The Shock Doctrine” som anser Friedman som en av hovedarkitektene bak en snedig strategi for å tvinge kjipe markedsreformer ned over hodet på uvillige befolkninger som vil lide under dem (Klein forsvarer sitt syn på Friedman her, mens et eksempel på et forsvar av Friedman er her).

Når dette er sagt så er det ingen tvil om at Friedman også var en innflytelsesrik samfunnsøkonom rent faglig. I 1976 vant han den såkalte Nobelprisen i økonomi for sine bidrag til “consumption analysis, monetary history and theory and for his demonstration of the complexity of stabilization policy”. Det er de tre siste av disse fire temaene som dagens arbeide omtaler.

Milton Friedman

Artikkelen “The role of monetary policy” er egentlig en trykket versjon av talen Friedman holdt som president av the American Economic Association i 1967. I denne talen dekker han en rekke tema han hadde arbeidet med og setter dem inn i en helhetlig ramme. Hovedspørsmålet er hva slags virkemidler myndighetene har for å stabilisere konjunkturer og påvirke makrovariable som arbeidsledighet. Hovedverktøyene her er pengepolitikk (at myndighetene øker pengemengden og reduserer renten) og finanspolitikk (at myndighetene kjøper flere varer og tjenester) – men spørsmålet er hvordan de virker og hva vi kan klare å oppnå med dem.

Friedman avskriver finanspolitikk som unyttig i praksis selv om det virker i prinsippet. Problemet er i hans øyne tid: Ikke bare bruker politikerene lang tid på å oppdage at noe må gjøres, men de bruker også lang tid på det å igangsette finanspolitikk, og selve politikken bruker deretter lang tid på å oppnå sine virkninger. Økonomien blir litt som en bil som kjører i full fart og som reagerer på rattet først etter fem minutter. Da hjelper det lite å prøve å styre etter det du ser gjennom frontruta.

Dermed gjenstår pengepolitikk, der Friedman har et delt budskap: Pengepolitikk er virkningsfullt og viktig, men heller ikke her har myndighetene mulighet til å drive med finjustering av økonomiens aktivitetsnivå.

Det viktigste med pengepolitikk i Friedmans øyne er at det påvirker økonomien mye på kort sikt, men ikke på lang sikt.

To state this conclusion differently, there is always a temporary trade-off between inflation and unemployment; there is no permanent trade-off.

Forklaringen på dette kan deles i to: For det første vil økende pengemengde gi inflasjon, som vil endre inflasjonsforventningene. For det andre vil de reelle forholdene i økonomien (lover, reguleringer, preferanser, teknologi osv) kverne frem en “naturlig ledighet” som er uavhengig av hvor mye penger det er i omløp.

Realrentenivået vil ifølge Friedman på sikt bevege seg til sitt naturlige nivå (som reflekter sparevilje og tidspreferanser). Hvis pengepolitikken er ekspansiv (“trykker opp mer penger”) vil rentene gå ned og diverse mekanismer slå inn som øker etterspørselen i økonomien (f.eks. vil bedrifter ønske å låne mer penger og øke aktivitetsnivået). På kort sikt gjør dette at “alle” tror at det er flere som er villige til å kjøpe og betale mer for akkurat deres varer – på lengre sikt merker de at alle prisene nå er i økning, og de begynner å forvente prisstigning og priser det inn i lønnskontrakter og låneavtaler. På sikt vil derfor også ledighetsnivået gå tilbake til sitt “naturlige” nivå. Bare dersom inflasjonen øker mer enn forventet vil ledigheten gå ned, men da vil på sikt forventningene også endre seg.
Samtidig som Friedman er pessimistisk på hva vi kan oppnå i forhold til ledighetsnivå på sikt, så er han også opptatt av hvor kraftfullt pengepolitikk kan virke og hvor viktig det er å føre den på en god måte. Han kaller den store depresjonen for “the great contraction” (den store sammentrekningen) fordi pengemengden falt kraftig, noe som forsterket krisen og gjorde den dypere og mer langvarig. Dette var dårlig pengepolitikk, og det hadde store og negative konsekvenser. Samtidig mener han at også pengepolitikk må ha et lavt ambisjonsnivå: Også her er det forsinkelser og dårlig sikt, heller ikke her kan vi finjustere oss vekk fra enhver liten krusning i aktivitetsnivået. Derimot kan vi sørge for å bruke pengepolitikk når det er større forstyrrelser, og vi kan ellers holde oss til en jevn og forutsigbar økning i et eller annet mål på pengemengden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *