Hvorfor har vi bedrifter?

Denne ukes artikkel i vår serie AER20 var grunnleggende i fagområdet selskapsteori hvor man beskriver hvordan økonomisk aktivitet best kan organiseres. Hele serien finner du under stikkordet AER20.

Bedrifter er en så selvfølgelig del av vår hverdag at vi sjelden stopper for å spørre om hvorfor de eksisterer. Man kunne tenke seg et samfunn uten bedrifter hvor alle hele tiden jobbet freelance og skrev en separat arbeidskontrakt for hver enkelt arbeidsoppgave. Armen Alchian og Harold Demsetz mener, i artikkelen “Production, Information Costs, and Economic Organization” (pdf), bedrifter oppstår av to grunner. For det første kan man produsere mer dersom man samarbeider i en felles enhet. For det andre er det et behov for en enhet som måler produktiviteten til de som deltar i samarbeidet og bestemmer hvor mye de forskjellige deltagerne skal få.

For å illustrere svaret, bruker Alchian og Demsetz et enkelt eksempel: Tenk deg en kasse som er for stor til at den kan løftes av en person alene. Flere personer kan løfte den sammen, men hvordan skal man fordele betalingen? Og hva om man har et rom av slike kasser og et helt lag av kvinner som skal flytte kassene? Da vil hver enkelt ha et incentiv til å ta småpauser, ikke løfte så hardt. Man trenger dermed en metode for å disiplinere, måle og belønne for å få samarbeidet til å fungere. Dette er dette problemet bedrifter løser, hevder Alchian og Demsetz.

De som skal måle og belønne ha et incentiv til å gjøre dette riktig. Svaret på det problemet er å ha en eier som får mer profitt desto flinkere man er til å skape lag der arbeiderne belønnes etter sin sanne verdi og dermed yter sitt beste. For å fungere så godt som mulig ,må derfor eierne ha makt både til å endre belønning, til å si opp personer, og ha krav på avkastningen de klarer å skape.

Alt dette kan synes en smule kynisk, men at et perspektiv er “kynisk” er mer en merkelapp en en god kritikk. Dersom man vil teste teorien, bør man heller se på i hvor stor grad teorien stemmer med virkeligheten og om den henger sammen rent logisk. Selv mener forfatterene av ulikheter mellom yrker viser at teorien er korrekt. Teorien innebærer at yrker der det er kostbart å monitorere arbeiderne preges av høy grad av frihet for arbeiderne. Det ser også ut til å stemme i virkeligheten: Akademikere, advokater og lignende har ofte større frihet enn arbeidere i en fabrikk.

Noe som ikke ser ut til å stemme så godt, er at man faktisk har bedrifter der man ikke har så mange måleproblemer. Man ser lett hvor mange brev en postmann leverer! Dersom kjernen i teorien er at bedriften løser et måleproblem, må måleproblemen være betydelige dersom forklaringen skal virke.

Et mer logisk problem er om det er mulig å finne et svar på hvor mye hver enkelt bidrar med i et lagarbeid. Et fotballlag kan være et godt eksempel: Det er klart at noen spillere er bedre enn andre, men de har også egenskaper som utfyller hverandre. Å ha en spiller som slår gode innlegg har mindre verdi dersom man ikke har en god hodespiller på laget. Det er dermed ikke slik at hver person går rundt med en sann lønn de fortjener.

Dette er delvis poenget til Alchian og Demsetz også, men de går ikke detaljert inn på faktorene som bestemmer belønningen eller og om den er unik. De ser på det som en forhandling mellom parter som er på likt nivå: Arbeideren kan forlate bedriften og bedriften kan sparke arbeideren. Ingen er slaver. En mer detaljert diskusjon ville nok ta med seg at forholdet preges av ulike makt og forhandlingsstyrke. Noen arbeidere har mye makt i forhold til bedriften, andre har lite makt. Men dette sier de lite om. De mener at bedriftenes eksistens forklares ved at de evner å sette sammen et produktivt lag, å måle og belønne hver arbeider etter arbeiderens produktivitet, og å monitorere og disiplinere dem slik at laget fungerer best mulig og profitten blir deretter.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *