Lucas – Rasjonelle forventninger, moderne makro og politikk

Dagens artikkel i vår serie AER20 er “Some international evidence on output-inflation tradeoffs” fra 1973, skrevet av Robert Lucas, som vant “Nobelprisen” i økonomi i 1995

for having developed and applied the hypothesis of rational expectations, and thereby having transformed macroeconomic analysis and deepened our understanding of economic policy.

Robert Lucas

Artikkelen er interessant av flere grunner: Den er et godt eksempel på bruk av “rational expectations” i økonomiske modeller, den illustrerer deler av “empirisk” tenkning i moderne makro, og den er nok et eksempel på hvordan økonomer (og for den saks skyld institusjonene de jobber ved) “tilfeldigvis” oppdager at de “forskningsbaserte” funnene deres passer pent inn i et politisk og ideologisk mønster.

Modellen går ut på at tilbudssiden (det vil si bedriftene og arbeidstagerne) i en sektor vet at prisen på deres varer består av to komponenter: Det generelle prisnivået, og de relative prisforholdene. Hvis prisene på varen du selger øker fordi alle prisene øker i takt, så ønsker du å produsere det samme som før (siden realprisen er det samme som før). Dersom det er en økning i din vares pris relativt til andre varer, så betyr det at du nå får mer (målt i reelle varer og tjenester) for hver enhet du selger, og du vil ønske å selge mer. Myndighetene kan øke etterspørselen – som vil skape høyere prisnivå (inflasjon) – men den enkelte bedrift vil da merke at prisen øker og vil måtte gjette på om det er den relative prisen på deres vare som øker eller om det er prisnivået generelt. Hvis de tror det er prisnivået vil de ønske å produsere som før – tror de det er relativ prisendring vil de produsere mer.

Dette betyr at myndighetene bare kan øke produksjonen (og sysselsettingen) ved å øke prisnivået på en måte som gjør at “alle” sektorene tror det bare er deres relative pris som har økt. For å se i hvilken grad folk kan narres, må vi si noe om metoden de bruker for å tolke prisøkninger de opplever. Lucas antar at de gjør dette på en sofistikert og rasjonell måte – der de tar utgangspunkt i historiske data for prisutviklingen. Videre er det nå slik at måten modell-bedriftene reagerer på påvirker prisutviklingen i modellen: Hvis de tror det er “mest egen pris” som øker, så vil de produsere mer og dermed forsinke prisøkningen som følger av myndighetenes etterspørselsvekst (det blir “flere varer” å fordele etterspørsels-pengene på). Derom de tror det er “mest generelt prisnivå” vil de produsere som før, og da vil inflasjonen inntreffe raskere. Lucas sjekker derfor om modellen er konsistent – om den “biter seg selv i halen”: Anta at prisveksten er en fast “gjennomsnittsvekst” pluss et tilfeldig årlige avvik som er normalfordelt. Dette skal da få de rasjonelle modell-bedriftene (som forstår modellen de selv er innenfor) til å oppføre seg slik at prisprosessen faktisk blir nettopp slik.

Konklusjonen fra modellen er ikke så overraskende: Er man vant til lav og stabil inflasjon tror man at prisøkninger skyldes endringer i relative priser. Er man vant til høy og varierende inflasjon tror man at det sannsynligvis er generell inflasjon.

Deretter vender Lucas seg til empiri. Han argumenterer for at det interessante er å se hvorvidt samvariasjonen mellom ulike variable innenfor den teoretiske modellen samsvarer med observert samvariasjon mellom tilsvarende variable i den virkelige verden. Anta at det var slik en del Keynesianere ifølge Lucas tenkte, at det var en meny av ledighetsnivåer politikerne kunne velge fra – der hvert ledighetsnivå hadde en gitt pris målt i inflasjonsnivå. Da ville land med høy variasjon i inflasjon også ha høyere variasjon i produksjon/ledighet. Hvis det ikke var tilfelle, så kan man

only conclude that the tradeoff tends to fade away the more frequently it is used, or abused.

Modellen Lucas bruker bestemmer – som alle modeller – verdien av enkelte variable utifra verdien av andre. Han antar at endringer fra år til år i myndighetenes etterspørselspolitikk er normalfordelt rundt et gitt nivå, og utleder fra det hvordan produksjonsnivået i økonomien vil samvariere med den fordelingen. Det er dette han deretter sammenligner med statistiske data – en fremgangsmåte som ble videreforedlet og sentral i “nyere makro.” Metoden må sies å være noe omdiskutert. En doktorgradsstudent i USA beskrev det nylig på denne måten:

When we learned RBC [konjunkturmodeller som kan sies å være i Lucas sin tradisjon], we were told that the measure of its success in explaining the data was – get this – that if you tweaked the parameters just right, you could get the theory to produce economic fluctuations of about the same size as the ones we see in real life. When I heard this, I thought “You have got to be kidding me!” Actually, what I thought was a bit more…um…colorful.

Paul Krugman – en annen Nobelprisvinner – har kritisert disse modellene (blant annet) ved å hevde at slike modeller ikke kan generere nedgangsperioder med mindre beslutningstagerne i modellen er sofistikerte økonometrikere som ikke har vett på å lese avisen:

The Lucas view took the economics profession by storm – not because there was any solid evidence for it, but because it was so clever, because it led to nice math, because it let macroeconomists give in to their inner neoclassicists.

But by the late 70s it was already clear that rational expectations macro didn’t work. Why? Because people have too much information.

Think about the story of unemployment I’ve just described. It’s a story in which a contraction in the money supply can produce a recession – but only as long as people don’t know that there’s a recession! You see, if people do know that there’s a recession, they know that the low prices they’re being offered reflect low overall demand, not specifically low demand for their products.

In Lucas-type models, people were supposed to look at the prices they received, and optimally extract the “signal” from the “noise”. The models broke down, however, as soon as you let people have access to any other information – say, by looking at interest rates, or reading a newspaper. And the reality, of course, is that recessions persist long after everyone knows that there’s a recession, so that the confusion required by Lucas-type models is long since gone.

Og der er vi ved det siste poenget: Politikk. Lucas og Krugman representerer to ulike politiske ståsteder, og når man ser hvor politisk ladet også diskusjonene om modellene blir kan man bli nokså skeptisk til det “vitenskapelige” ved dem. Lucas har hevdet om Keynesiansk teori at

At research seminars, people don’t take Keynesian theorizing seriously anymore; the audience starts to whisper and giggle to one another.

Krugman, på sin side, sa i et foredrag ved London School of Economics i 2009 at de siste tre tiårene med makroøkonomisk teori (som har gått i Lucas sine fotspor), var

spectacularly useless at best and positively harmful in some cases

En annen Nobelprisvinner i Krugmans fløy, Robert Solow, har uttalt at det er fåfengt å i det hele tatt diskutere med Lucas:

Suppose someone […] announces to me that he is Napoleon Bonaparte. The last thing I want to do with him is to get involved in a technical discussion of cavalry tactics at the Battle of Austerlitz. If I do that, I’m getting tacitly drawn into the game that he is Napoleon Bonaparte.

Og i den nyeste politikkdiskusjonen i USA holder Krugman og Lucas og deres kampfeller det gående – og begge sider angriper den andre som håpløst inkompetente og utdaterte og uvitenskapelige (se for eksempel her, her og her).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *