Produktmangfold

AER20-redaksjonen har vært opptatt med andre ting den siste måneden, men lover å komme sterk tilbake med de to siste bidragene. Først Dixit og Stiglitz før vi avslutter med Paul Krugman i siste utgave.

Dagens artikkel – “Monopolistic Competition and Optimum Product Diversity” av Avinash K. Dixit og Nobelprisvinner Joseph Stiglitz (som vi også har møtt tidligere i AER20-serien) – vil aldri bli folkelesning. Den er det økonomer kaller teknisk (det vil si, inneholder mye matematikk), og jeg skal innrømme at jeg ikke orket å gå veldig dypt inn i den (slik sett kan jeg ha misforstått deler av det som følger…). Dessuten forsøker artikkelen å besvare et spørsmål som de færreste ikke-økonomer ville tenkt på: Hvor mange forskjellige varer er det optimalt at vi produserer i økonomien? Og mens andre har bekymret seg over et unødvendig mangfold i antallet tannkremer, ola-bukser osv (se f.eks. her), så er artikkelens bekymring at vi vil produsere for lite variasjon i varehyllene i butikken.

Problemet Dixit og Stiglitz drøfter gjelder avveiningen mellom å produsere få goder billig på den ene siden og mange forskjellige goder på den andre.

Kjernen i problemet er stordriftsfordeler – at produkter ofte blir billigere hvis de lages i store kvanta. Et enkelt eksempel er kastastrofefilmer fra Hollywood med dyre skuespillere og påkostede spesialeffekter. Å lage “en visning” av en slik film ville kreve at du lagde hele filmen og viste den en gang. Det ville bli en dyr fornøyelse. Å lage “tusenvis av visninger” av filmen gjør hver enkelt visning billigere, fordi den store, faste kostnaden ved å lage filmen kan fordeles utover alle enkeltvisningene (og DVD`ene og TV-visningene osv). På samme måte kan biler, vaskemaskiner osv lages billigere hvis vi bygger store, spesialtilpassede fabrikker og fordeler kostnaden av fabrikken ut over alle enhetene vi produserer.

Stordriftsfordeler er et argument for å spare ressurser og dermed gjøre ting billigere ved å produsere et mindre antall goder i store mengder. Samtidig har vi et ønske om variasjon – vi ville ikke ønske å produsere bare én type mat (f.eks. havregryn) samme hvor billig vi da kunne gjøre denne mat-typen. Vi vil heller ikke ha bare én type underholdning (“vil du bli med og se Filmen igjen?”), en type klær osv.

Artikkelen til Dixit og Stiglitz handler om dette – hvordan vi kan veie gevinsten av stordriftsfordeler opp mot ønsket om mange ulike produkter. Samtidig er det ikke en utpreget praktisk artikkel vi har med å gjøre – det er en teoretisk modell som analyserer forbrukere som har preferanser (smak, ønsker, behov osv) over en lang rekke goder – og der et tall “n” av goder blir produsert, mens gode nummer “n+1,” “n+2” osv ikke blir produsert. For å kunne finne løsninger må det videre gjøres antagelser om hvordan preferansene for disse godene henger sammen – hvis vi får mer av gode 1 vil jo det kunne gjøre at gode 2 blir mindre viktig (som smør og margarin) eller mer (som CD-spiller og CD-plater). Videre må vi gjøre antagelser om hvordan bedriftene oppfører seg: Når det er stordriftsfordeler kan de vanlige betingelsene for frikonkurranse bryte sammen. Det “beste” som kan oppnås i slike modeller er typisk frikonkurranse, der prisen på en vare til slutt settes lik det det koster å lage én enhet til av varen. Tatt helt bokstavelig betyr det at prisen på en kinovisning der salen ikke er full burde være så godt som null: Bortsett fra at kinokontrolløren må plukke opp en brusflaske eller to ekstra er det ingen ekstrakostnad ved å slippe inn en ekstra kunde. Siden det å distribuere filmer i høy kvalitet over internett er tilnærmet gratis burde også fildeling være fritt tillatt – det koster mindre å spre den over nettet enn det nedlasterens glede og underholdning er verdt. Problemet er bare at hvis vi setter prisen på slike varer så lavt som det det vil koste å “lage en enhet til” så vil selskapet som lagde varen gå konkurs – siden de ikke får dekket de store faste kostnadene (dette avhenger av størrelsen på markedet relativt til det produksjonsvolumet som gir “laveste enhetskostnad” men vi trenger ikke gå i detaljer). Artikkelen pålegger derfor også den begrensningen at bedrifter ikke kan gå med underskudd – og tillater dem å prise “monopolistisk.” Monopolistisk prising betyr at bedriften tar hensyn til at “hvis jeg skal selge flere varer må jeg sette ned prisen, men da tjener jeg mindre på alle de enhetene jeg kunne solgt uten å sette ned prisen.” Ved å tenke slik tar bedriften høyere pris enn “grensekostnaden” (det det koster å lage en enhet til), og produserer mindre. Og – under visse antagelser – så får vi da den beste blandingen av “billige, masseproduserte varer” og “rikholdig produktutvalg” automatisk frembragt av markedet. Eller, med andre antagelser, ikke.

Jeg skal innrømme at jeg ikke følte jeg lærte så fryktelig mye om den virkelige verdenen av denne artikkelen. Kanskje ville det vært annerledes hvis jeg hadde tatt meg bryet med å virkelig forstå alle detaljene. På meg virker det mest som en komplisert anvendelse av det formelle, økonomiske teori-apparatet på et område der mange trodde det ikke kunne anvendes.

One Comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *