Internasjonal handel

Dagens artikkel, som er den tyvende og siste i vår serie AER20 – “Scale Economies, Product Differentiation, and the Pattern of Trade” – er skrevet av Paul Krugman, som i dag er en av verdens mest kjente økonomer. Dette er han delvis fordi han har vunnet “Nobelprisen” i økonomi, men også fordi han (som Stiglitz) har gått ut med kritikk av eget fag og beveget seg over i politisk aktivisme. I USA har han en fast blogg hos New York Times, der han ofte uttaler seg skarpt om både meningsmotstandere i faget og Republikanerne (og, for den saks skyld, Obama). Nylig ble det bråk da han kommenterte tiårsmarkeringen av 9/11, noe han gjorde på en måte som fikk tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld så rødt (men merk at Rumsfeld, som tidligere kunne invadere land og legalisere tortur, nå må begrense seg til å twitre verden at han har sagt opp et avisabonnement).

Paul Krugman

Nok om det. I dag er det fagøkonomen Krugman som skal stå i fokus. Han var en av de store i utarbeidelsen av nyere handelsteori, og for å forstå hvorfor det var så stort kan det være greit å ta et lite skritt tilbake til attenhundretallet.

David Ricardos teori om handel er en av de virkelig store og feirede teorier i faget. Den forklarer handel som resultatet av “komparative fortrinn,” og får frem at to personer (land) vil ha fordel av å handle selv om den ene er best til alt. Vi kan tenke oss to personer, Per og Kari, på en øde øy. Kari (for å være politisk korrekt) er best til alt. På én time kan hun fange 10 fisk eller plukke 20 kokosnøtter, mens Per bare rekker 5 fisk eller 15 kokosnøtter. Allikevel kan de begge tjene på å spesialisere seg og handle seg imellom, siden en fisk “koster” Kari 2 kosnøtter (det vil si, hun fanger én fisk på den tiden hun kunne plukket to kokosnøtter), mens en fisk koster Per 3 kokosnøtter. Hvis Per plukker fem kokosnøtter og bruker disse til å kjøpe to fisk av Kari, så tjener begge på handelen: På den tiden Kari fanget to fisk ville hun bare rukket å plukke fire kokosnøtter, så hun får “en ekstra.” Og Per slapp unna med tiden det tar å plukke fem kokosnøtter, mens det ville tatt “seks kokosnøtter” med tid for han å fange fisken selv.

Denne teorien var (og er, for mange) et av de sterkeste argumentene for frihandel, men etterhvert ble det tydelig at prediksjonene ikke stemte helt med virkelighetens handelsmønstre. Det “skulle” vært slik at land eksporterte det de hadde “relativt mye” av, og importerte det de hadde “relativt lite” av. Land med mye folk og lite jordbruksjord skulle selge fabrikkvarer, mens de med lite folk og mye jordbruksjord skulle eksportere mat, for å si det enkelt. Men i virkeligheten er det mye handel mellom industrialiserte land, som handler seg imellom med “lignende varer.” For eksempel importeres Amerikanske biler til Tyskland, og omvendt.

Krugmans artikkel presenterer en enkel modell som viser noen situasjoner der dette ikke holder. Slik han presenterer det er dette en teoretisk modell som belyser en del momenter som andre hadde begynt å ta for seg og snakke om, og igjen – som i forrige ukes innlegg – er det stordriftsfordeler og produktmangfold som står i sentrum.

Hva om du kan produsere billigere dess større skala du produserer i? Det betyr at vi får et nytt motiv for handel: Det blir billigere å produsere en vare ett sted enn to steder, og dermed “sparer vi” ressurser ved å samle all produksjon av hver vare. Det vi sparer kan vi bruke på noe annet, og dermed får vi høyere produksjon alt i alt og dermed høyere velferd. I Krugmans modell tas hele “gevinsten” ut i form av større produktmangfold, men dette skyldes de forenklende antagelsene og han referer til mer kompliserte varianter av modellen som også tiliser at vi produserer mer enn “ellers” av noen av varene. Deretter innfører Krugman transportkostnader, og får at varer produseres der det er størst hjemmemarked (siden dette gjør at “mest mulig” av varene kan brukes nær stedet de blir laget). Han refererer også til måter modellen kan gjøres enda mer komplisert, og hvordan dette kan skape lønnsforskjeller mellom landene – der store land med store markeder kan ha høyere lønnsnivå enn mindre land.

I parentes kan det bemerkes at Krugman deler æren for “New Trade Theory” med vår egen Victor Norman. Fra Wikipedia:

The theory was initially associated with Paul Krugman in the late 1970s; Krugman claims that he heard about monopolistic competition from Robert Solow. Looking back in 1996 Krugman wrote that International economics a generation earlier had completely ignored returns to scale. “The idea that trade might reflect an overlay of increasing-returns specialization on comparative advantage was not there at all: instead, the ruling idea was that increasing returns would simply alter the pattern of comparative advantage.” In 1976, however, MIT-trained economist Victor Norman had worked out the central elements of what came to be known as the Helpman-Krugman theory. He wrote it up and showed it to Avinash Dixit. However, they both agreed the results were not very significant. Indeed Norman never had the paper typed up, much less published. Norman’s formal stake in the race comes from the final chapters of the famous Dixit-Norman book (Theory of International Trade : A Dual, General Equilibrium Approach, ISBN 0-521-29969-1)

One Comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *