Offentlig effektivitet

Etter de siste dagers oppslag om barnetrygd og kontantstøtt som flommer ut til polakker, men ikke til nordmenn i utlandet, og i lys av Bekkemellems mannspanel tenkte jeg det kunne passe å skrive noen ord om mine erfaringer som nordmann i utlandet og møte med norske offentlige myndigheter.

Da jeg Emilie ble født for to år siden var det to ting som måtte ordnes. For det første trenger Emilie eget Pass for å kunne reise hjem på besøk til besteforeldre og oldeforeldre. For det andre måtte vi få orden på våre krav som medlem av Folketrygden, altså pappapermisjon, barnetrygd og senere kontantstøtte. Jeg så for meg at det meste av dette skulle komme mer eller mindre automatisk etter å meldt fra til folkeregisteret at jeg var blitt pappa. Det gjorde det ikke.

Det første på lista var å få utstedt Pass slik at vi kunne reise. Da måtte vi først søke om statsborgerskap. Emilie var nemlig ikke norsk statsborger da kun faren var norsk. Når moren er norsk er vistnok dette automatisk. Hvorfor det er forskjell kan kanskje Bekkemellem svare på. Etter at søknad ble sendt og behandlet, måtte vi så søke om personnummer. Dette ble ikke automatisk tildelt sammen med statsborgerskapet. Greit nok, men enda noen uker papirarbeid og saksbehandlig. Litt samordning her hadde kanskje vært effektivt. Når alt dette var på plass kunne vi endelig søke om pass. Passet ble utstedt nøyaktig 8 måneder etter fødselen. Før den tid var vi altså strandet i Frankrike.

Så var det over til trygdekontoret for å kreve pappapermisjon, barnetrygd og kontantstøtte. Her ble tre separate krav fylt ut og sendt inn. Krav om pappapermisjon og kontantstøtte ble avslått. Blant annet ble det vist til at barnet ikke bor i Norge og at vi dermed ikke hadde rett til stønader. Men ‘kravet er ikke vurdert opp mot EØS-reglene’ sto det i avslaget. Vel, det var jo nettopp derfor jeg søkte. Det var jo fantastisk å avslå kravene uten å sjekke nettopp EØS-reglene.

Etter en runde med klager ble først kontantstøtten innvilget. Klagen på pappapermisjon ble glemt og etter et halvt år uten noe tilbakemelding ringte jeg for å høre hva som skjedde med klagen min (da de mottok klagen fikk jeg beskjed om at det var 6 måneders behandligstid på slike klager). Heldigvis for meg gikk min arbeidsgiver med på å betale ut lønn under permisjonstiden uten å vite om det ville bli refundert av trygdekontoret. Min saksbehandler var ikke tilgjenglig, så jeg måtte vennligst ringe tilbake senere. Email hadde de visst ikke. Etter noen få dager kom det brev hvor de beklaget at det tok så lang tid, men de ville ha mer informasjon om min arbeidssituasjon før de kunne behandle klagen. Og dette var altså 7 måneder etter at klagen ble sendt. Jeg sendte inn det de ba om og pappapermisjon ble innvliget.

Krav om barnetrygd er fortsatt til behandlig. Det ble sendt for 14 måneder siden. Vi venter i spenning.

Etter å ha vært gjennom dette sitter jeg igjen med endel spørsmål. For eksempel, hva i alle dager gjør de i avdelingen NAV Utland? Er de eksperter på trygdekrav som gjelder personer i utlandet, og i så fall hvorfor blir ikke denne ekspertisen brukt? Etter å ha blitt sendt frem og tilbake mellom NAV Utland og NAV Grünerløkka (som er kontoret min arbeidsgiver hører til) virker det som om det er null kommunikasjon mellom disse to kontorene. Jeg som trygdemottaker må orientere og drive hele prosessen fremover. En annen ting jeg lurer på er om historien ville vært litt kortere om jeg var barnets mor. Det virker som om alle rettigheter automatisk tilfaller moren, og om det er pappa som krever noe, så går ting i stå.

Emilie hadde nylig sin to-årsdag, og er blitt storesøster til Lars. Vi håper hun får se barnetrygden sin før konfirmasjonen, og at Lars kanskje blir behandlet litt mer effektivt da vi kan vise til prosessen Emilie har vært gjennom. Men vi er ikke veldig optimistiske.

One comment to “Offentlig effektivitet”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *