Aksjefond og langsiktig sparing

1449291608_288aa6bcd9_b
Jeg har tidligere skrevet litt hva jeg mener om å spare i aktivt forvaltede aksjefond.

Hvilke av disse forvaltningsfilosofiene [aktiv eller passiv forvaltning] som er best er et empirisk spørsmål. Man kan for eksempel bruke historiske tallserier for å se om de aktive forvalterne har klart å gjøre det bedre enn markedet generelt. Standard & Poor følger utviklingen til det amerikanske kapitalforvaltningsmarkedet tett. De utgir hvert kvartal en oversikt over hvordan alle amerikanske fond klarer seg sammenlignet med markedet generelt. I rapporten fra slutten av 2008 kan vi lese at i den siste femårsperioden (2004-2008) er to tredeler av alle aksjefond slått av indexen. Om vi deler opp fondene etter type (vekstfond, fond som investerer i små selskaper etc) er bildet enda mer tydelig. Da blir rundt 80% av alle fond slått av index (avhengig av hvilken type fond man ser på). I forrige femårsperiode, 1999-2003, var bildet ganske likt.

Forrige ukes oppslag i Dagens Næringsliv var dermed gammelt nytt for leser av denne bloggen. Verdipapirfondenes forening er ikke helt enige i kritikken. Til det har jeg å si at tallene er egentlig for snille. Et problem når man skal måle hvilken avkastning aksjefond har oppnådd er at kun de beste aksjefondene overlever så lenge som 20 år. Det er ikke tilfeldig at DN kun fant 18 fond som hadde 20 års historikk, mens for eksempel finansportalen.no lister over 400 fond som selges i Norge. Dette skaper det man kaller ‘survivorship bias’. Det kan utgjøre så mye som 1% per år. I så fall må avkastningstallene for fondene i undersøkelsen reduseres med 1% per år for å justere for alle de fondene som hadde så dårlig avkastning at de ble lagt ned i perioden.

Det passer å bruke denne anledningen til å utdype litt om hva forskningen sier når man har en langsiktig sparehorisont. For eksempel 20 år (eller mer).

De aktive forvalterne argumenterer med at de kan slå markedet, og at de dermed tjener inn sine honorarer. Jeg har ikke kommet over noen som har undersøkt dette nøye i det norske markedet, men det er ingen grunn til å tro at de norske forvalterne er bedre enn forvaltere i andre land. I USA er det begått mye forskning om aktive forvaltere faktisk klarer å slå markedet. Det begynte60-tallet når man for første gang fikk en teori om sammenheng mellom risiko og avkastning. De mer sofistikerte testene begynte med en artikkel fra 1992 som hevdet at det var et visst mønster i aktive forvalteres avkastning. Det virket som om enkelte fond klarte å slå markedet over lang tid. Fond med god avkastning ett år, får sannsynligvis god avkastning også neste år. Forvalteren slår markedet systematisk.

Det gikk ikke lenge før svakheter i denne testen ble påpekt, og om man tok hensyn til dem, forsvant den systematisk gode avkastningen. Man kunne ikke lenger påvise at forvaltere med god avkastning var dyktige og ikke bare heldige. Det eneste mønsteret som sto igjen var at dårlige forvaltere hadde en tendens til å fortsette å være dårlige.

Diskusjonen har fortsatt helt frem til i dag, og enkelte hevder at det fins forvaltere som slår markedet, mens noen holder fast ved at om man tar hensyn til de ekstra kostnadene ved aktiv forvaltning, er det svært vanskelig å oppnå positiv alfa (som man kaller avkastning utover markedsavkastningen).

Så det er kanskje et lite håp for aktivt forvaltede aksjefond. Problemet for sparere er å finne forvalterne som klarer å slå markedet, om de altså finnes i det hele tatt.

Det stort sett alle er enige om, er at tilsammen, som gruppe, oppnår aktive forvaltere avkastningen til aksjeindeksen minus forvaltningskostnadene. Forenklet er alle investorene på børsen enten passive eller aktive. De passive oppnår automatisk indeksavkastning. Dermed må de aktive som gruppe også oppnå samme avkastning. Eneste måte noen aktive forvaltere kan slå markedet, er om andre aktive forvaltere får en lavere avkastning. Og det virker det som at er fryktelig vanskelig å få til på et systematisk vis.

Til slutt litt matematikk. Et typisk aktivt forvaltet aksjefond tar for eksempel 2% årlig forvaltningshonorar (inkludert omkostninger for kjøp og salg av aksjer etc). I tillegg kommer kjøps- og salgsgebyr. La oss se bort fra dem. I dag kjøper jeg 1000 andeler i et fond. Anta at jeg betaler kostnadene ved fondet fra andelene. Så etter ett år har jeg 980 andeler igjen – 1000 * (1-0,02). Og hva etter 20 år? Jo da har jeg 1000 * (1-0,02)^20 = 668 andeler igjen. Forvaltningsselskapet har altså stukket av med en tredel av kapitalen.

Så hva skal man gjøre, dersom aktive aksjefond er for dyre i drift? For det første bør man betale ned dyr gjeld. Videre er eiendom, i alle fall egen bolig, skattemessig favorisert i Norge, og dermed et gunstig investeringsobjekt (selv om markedet nå kanskje er overpriset). Og til slutt er mitt råd, sett sparepengene i indeksfond. Litt mer informasjon om dem kan man finne hos Morningstar.

(Bilde av f-l-e-x med CC-lisens)

2 Comments

Leave a Reply to Passiv forvaltning av Oljefondet : Finans til folket Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *