Dyr forvaltning av oljefondet


Nok en gang har jeg, sammen med Lars Haakon Søraas, hatt et innlegg i Dagens Næringsliv. Et noe forkortet versjon sto på trykk 25. mars 2010. Under ligger kommentaren i sin originalversjon.

Norges Banks honningkrukke
5. mars presenterte Norges Bank oljefondets resultater for 2009. Årsrapporten viste hvilken gullgruve oljefondet er blitt for Norges Bank. Norges Bank fikk i fjor over tre milliarder kroner for å forvalte Norges oljeformue. Denne kostnaden er ikke synlig i noe statsbudsjett da Norges Bank har inngått en avtale med Finansdepartementet som sier at banken kan forsyne seg med en viss prosentandel av oljefondet for å dekke kostnadene forbundet med forvaltningen. Norges Banks ansatte slipper følgelig å konkurrere med sykehjem og barnehager om offentlige kroner.

Hvor godt er det å være kapitalforvalter i Norges Bank? Gjennomsnittlig bonus var i 2009 på 1,3 millioner kroner. Bonusene kom på toppen av en gjennomsnittlig fastlønn som i snitt er på en snau million. Totalt fikk hver forvalter i snitt 2,2 millioner.
De eksterne forvalterne har også grunn til å være fornøyde. I 2009 fikk de utbetalt nesten 2 milliarder kroner, inkludert suksesshonorarer på til sammen 1,4 milliarder kroner.

Vi er ikke imot god betaling for godt arbeid. Tvert i mot mener vi at dyktige medarbeidere som leverer gode resultater bør få godt betalt. Problemet i oljefondet er at resultatene har uteblitt. I gjennomsnitt de siste tre årene har Norges Bank levert en mindreavkastning, dvs en avkastning lavere enn den indeksen de måles mot, på 0,4% per år. I kroner utgjør dette et tap på 8 milliarder per år. De eksterne har også skuffet: i snitt levert en mindreavkastning på 0,2% per år de siste tre årene.
Sentralbanksjef Svein Gjedrem og oljefondsjef Yngve Slyngstad vil kanskje innvende at med et år som 2009, hvor meravkastningen ble 4,1%, så er det bare rett og rimelig at forvalterne får godt betalt. Og videre at det kun er de forvalterne som har prestert bra som faktisk får god belønning.

Vi er her ved kjernen av to problemer ved insentivordningene i oljefondet: 1) man belønner kortsiktige resultater og 2) man betaler bonuser til forvaltere som er heldige og ikke nødvendigvis gode. Norges Bank sier deres insentivordninger ikke er kortsiktige, men går over tre år. Men resultatene over den siste treårsperioden har vært elendige, og likevel utbetales altså massive bonuser i 2009. Bonus for 2009 illustrerer tydelig kortsiktigheten i Norges Banks insentivsystemer.
Det andre problemet med bonusordningene er at de premierer flaks. Avkastningen i verdens finansmarkeder varierer mye. En god forvalter kan oppleve negativ avkastning, samtidig som en dårlig forvalter opplever god avkastning. For korte perioder er det svært vanskelig å si om en oppnådd meravkastning kommer som følge av dyktighet eller flaks. Å gi bonuser til den halvparten av forvalterne som til enhver tid har mest flaks, er å kaste penger ut av vinduet.

Bonusordningene gjør at forvaltningen av oljefondet blir unødig dyr. Over tre milliarder ble brukt i 2009, en økning på 50% fra 2008. At offentlig forvaltning kan bli dyr og ineffektiv overrasker kanskje ikke. Norges Bank har monopol på forvaltningen av oljefondet, og slipper altså å konkurrere med skoler og veier for å få dekket sine kostnader. Hadde private aktører fått forvaltet oljefondet, kunne trolig minst 60 prosent av kostnadene vært spart. Den amerikanske fondsgiganten Vanguard har fond hvor forvaltningskostnadene er under en femtedel av det Norges Banks forvaltning kostet i 2009.

Det kunne vært andre, vektige, grunner til at Norges Bank burde forvalte oljeformuen. Hadde banken gjennomført forvaltningsoppdraget på en mindre risikabel måte enn det private tilbydere kunne gjort, kunne kanskje de høye kostnadene forsvares. Norges Bank har imidlertid forvaltet oljefondet som om det var verdens største hedgefond. Veddemål i mangehundremilliardersklassen, og kjøp og salg av derivater for trettensifrede beløp ble, som Ernst&Young og Riksrevisjonen har påpekt, kombinert med sviktende risikostyring.

Norges Bank og Finansdepartementet vil si at de har gjort mange forbedringer, og at opprydningsprosessen fortsetter. Tallene over viser imidlertid at de grunnleggende problemene er som før: Insentivordningene er de samme og kostnadene er høyere enn noensinne.

Norge har fått utdelt verdens største honningkrukke. Norges Bank har rundhåndet delt ut sugerør til krukken til interne ansatte og eksterne forvaltere. Beruset av honning forvandlet disse krukken til verdens største hedgefond. Til alt hell er krukken fremdeles nogenlunde intakt. Men, uten fundamentale endringer, må vi regne med nye skandaler med honningkrukken i sentrum.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *