Debatten om kapitalismens død

Kapitalismen er død
Øystein Stray Spetalen startet en morsom debatt da han ‘Varslet slutten for kapitalismen‘ i Dagens Næringsliv. Jens Stoltenberg mente at endelig var Spetalen blitt AP-mann. Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen vil ikke være noe dårligere og foreslår like gjerne innføring av gullstandard for å forhindre valutasvingninger. Det viser vel at kunnskap om økonomi, og dyktighet som investor ikke nødvendigvis henger sammen.

Sist ute er Tor W. Andreassen som i hovedsak skylder på politikerne for finanskrisen, og prøver på et merkelig vis å koble dårlige reguleringer opp mot NAV-krisen og manglende jernbanesatsing. Jeg klarer ikke helt å se hva Andreassen prøver å kommunisere. For eksempel sier han (mine uthevinger):

I etterdønningene av finanskrisen ser vi at en rekke sentrale aktører blir stilt til ansvar for sine handlinger. I New York er Bernard Madoff dømt til historiens lengste fengselsstraff. I Washington DC måtte lederne av Goldman Sachs gjøre rede for sine disposisjoner. I Reykjavik blir de ansvarlige for nedsmeltingen av økonomien arrestert. I Oslo er DnBNOR tiltalt og Fokus Bank dømt for uredelig salg av kompliserte finansprodukter. Sånn sett kan vi si at rettssystemet fungerer.

Bernard Madoff var en svindler. Hverken mer eller mindre. Han var langt fra noe sentral aktør i finanskrisen. Han hadde svindlet siden midten av 90-tallet. Finanskrisen førte til at pyramiden hans kollapset og at Madoff ble tatt, men den var langt fra noe utløsende faktor for krisen. Og det virker merkelig at ‘å gjøre rede for sine disposisjoner‘ er bevis på at ‘rettssystemet fungerer‘.

Andreassen har funnet en leder i DN som hevder at ‘en av hovedgrunnene til finanskrisen var Amerikanske politikeres mangelfulle evne til å regulere finansnæringen.’ Det kan man lett være enig i. Den amerikanske høyresiden har vært en ivrig deregulerer over lang tid. Her har filosofien altså vært at politikerne skulle gjøre mindre, og markedet mer. Det har vist seg å være et feilskjær.

I følge Andreassen må nå amerikanske politikere betale ved valgurnene. “Primærvalgene i California viste at velgerne ønsker nye agenter da de gamle ble forkastet.” Hvor han har dette fra kan man jo lure. Jeg lar Rachel Maddow få ordet:

In New Jersey, like I mentioned, 13 incumbents on the ballot in New Jersey, all of them won. In California, a whopping 52 incumbents — 52 incumbents on the ballot in California, each and every one of them winners.

How about Virginia? Eleven incumbents on the ballot in Virginia, all 11 incumbents won. In Iowa, seven incumbents on the ballot. They all won as well. In Arkansas, three incumbents on the ballot, all three incumbents won.

In South Dakota, two incumbents running, both winners. In Maine, two incumbents, both winners. In Montana and North Dakota, one incumbent each, not one of them a victim of the mythical anti-incumbent rage.

In fact, if you look at this whole campaign season, all of the races, all together, who among the incumbents has been thrown out? Well, I can tell you. It’s easy to remember. There haven’t been that many of them.

There were two guys who switched parties — Sen. Arlen Specter of Pennsylvania and Rep. Parker Griffith of Alabama — and they lost. That’s not that weird. There were two guys with corruption scandals — Rep. Alan Mollohan of West Virginia and Gov. Jim Gibbons of Nevada — who lost. Also not that weird. There was one guy who wasn’t voted out, Sen. Bob Bennett of Utah. He was just unselected by a small number of party activists at a convention. That’s not even that weird.

And then there’s Congressman Bob Inglis of South Carolina. Bob Inglis of South Carolina legitimately is an incumbent who got voted down in a primary without a corruption scandal or a party switch or a weird activists-only vote at a convention to explain it. Bob Inglis. That’s the one.

Det er ikke bare amerikanske politikere som får unngjelde. Andreassen fortsetter:

Den E[e]uropeisk[e] gjeldskrisen viser at de som er satt til å representere innbyggerne ikke har handlet i tråd med deres beste interesser på lang sikt slik prinsipal-agent forholdet tilsier. Portugal, Irland, Island (sic), Grekenland og Spania (PIIGS-landene) har kommet i et politikerskapt uføre som vil prege innbyggernes livskvalitet i lang tid fremover. Svært få privathusholdninger kan neglisjere at nytelse må stå i forhold til ytelses. Hvorfor kan da politikerne leve etter andre regler?

Jeg vet ikke om Andreassen har fått med seg at både Irland og Spania (og sågar Island) hadde overskudd på statsbudsjettene før krisen kom. Problemene var/er altså ikke at politikerne har brukt penger de ikke hadde. Problemet for Irland og Spania var en boble i eiendomsmarkedet med medfølgene økte lønninger. Når krisen kom, ville vanligvis valutakursen hjelpe til med å redusere reallønningene. Men med euro, kunne denne justeringen ikke skje. Derfor går landene nå gjennom en smertefull prosess med deflatering av lønnsnivået.

Andreassen stiller seg altså ved siden av Carl I. Hagen som gir politikerne skylden for krisen. Det skal bli morsomt å følge debatten videre.

(Illustrasjon lånt fra The Economist)

2 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *