Hayek og nødvendigheten av et fritt marked

Andre artikkel ute i vår serie med en gjennomgang av de 20 beste artiklene publisert i American Economic Review er Hayek fra 1945. Hele serien finner du under stikkordet AER20.

Markedspriser binder verden sammen

Markedspriser binder verden sammen

En gammel vits hevder at samfunnsøkonomi er det eneste faget der to stykker kan vinne Nobelprisen for å ha kommet til nøyaktig motsatte konklusjon. Vitsen kom også i en strengere utgave, nemlig at faget er det eneste der to stykker kan dele samme Nobelpris for å ha kommet til nøyaktig motsatte konklusjon. Det skjedde i 1974 da den sterkt markedsorienterte østerrikeren Friedrich A. Hayek delte prisen med den sosialistiske svensken Gunnar Myrdal.

Hayek var ikke bare utilslørt tilhenger av en laissez faire markedsøkonomi, han mente også at en rasjonelt drevet planøkonomi rettet inn mot samfunnets beste var bokstavelig talt umulig, samt at inngripen i markedet (som i et sosialdemokrati) ville lede til uforutsette problemer som ville utløse ytterligere inngripen i en ond sirkel som ledet oss gradvis inn i en kollektivistisk planøkonomi. Det var bare to reelle alternativ – et rent og ubesudlet marked, og et håpløst, kaotisk, kollektivistisk mareritt. Take your pick. Han populariserte dette argumentet i boka “The road to serfdom” (på norsk: Veien til trelldom), og opplevde å bli kjendis da en kortversjon av boka ble inkludert i den (på den tid) mye leste sammendrags-blekka “Reader’s digest” (på norsk: Det Beste).

Friedrich Hayek

Jeg nevner dette fordi det gjør det litt skummelt å skulle diskutere en fagøkonomisk artikkel av fyren. I visse kretser (se her, for eksempel) er han, og hans mer agressivt ideologiske mentor Ludwig von Mises, nærmest for profeter å anse. Å si noe om hva de “mente” med en artikkel er dermed å risikere å bli kjølhalet for vranglesning og å ha misforstått “hellige skrifter.” La meg allikevel gjøre et forsøk.

Artikkelen heter “The use of knowledge in society” (pdf) og er fra september 1945. Hayek er (jeg bør vel si “i min lesning”) opptatt av å få frem hva han mener er det sentrale problem i et økonomisk system: Hvordan koordinere og planlegge et innfløkt produksjonsapparat som skal bruke tilgjengelige ressurser (mennesker, maskiner, naturressurser, kunnskap) på en formålstjenlig måte gitt de mål man har for produksjonen (tilfredstille menneskelige behov). Trenger vi flere eller færre trikker, mer eller mindre bormaskin til gruvedrift, hvor skal vi sende de produserte iPhone’ne fra Kina, hva skal Espen Iversen gjøre på jobb i dag?

Pussig nok er det en stor jobb å få frem hvor komplisert spørsmålet som skal besvares er. Mange på den tiden (og også i dag?) trodde at man bare kunne samle litt statistikk om tilgjengelige ressurser og mannskap og regne seg frem til en fornuftig løsning, men dette er nok en type løsning som bare virker fornuftig frem til du faktisk skal implementere den. Hayek vektlegger at vi trenger en prosess som kan løse problemet løpende ettersom verden endrer seg. Når en maskin går istykker, når noen blir sjuke eller dør, når en gruve kollapser, når en ny maskin finnes opp – i det hele tatt – når tiden går og ting skjer, så trenger man å endre planer og tilpasse det økonomiske systemet. Og mye av den kunnskapen vi trenger er kunnskap som er spredt rundt i folks hoder, kunnskap om tilgjengelig muligheter eller, som Hayek kaller det, “knowledge of the particular circumstances of time and place” (“Vent litt, har ikke Anders en gang drevet et sykkelbudfirma? Han kan sikkert bidra på logistikkprosjektet,” eller “Jeg vet forresten om et konkursbo som skal selge en printer/kopimaskin av den typen vi trenger – da har vi råd til det.”). Eller informasjonen kan være av en type som må tolkes av en som har lært gjennom erfaring hvordan man bør gjøre det (tenk for eksempel på informasjonen du får fra en vinglete sykkel som setter deg i stand til å korrigere og holde balansen).

Siden kunnskapen er spredt og ikke i en form som kan samles inn trenger man desentraliserte beslutninger. Men siden de desentraliserte beslutningene må ta hensyn til alle de andre beslutningene trenger man en form for kommunikasjon mellom beslutningstagerne. Dette er det prisene som muliggjør: Du trenger ikke å vite hvor noe har skjedd, eller hvorfor det skjedde, eller hva det var som skjedde – du trenger bare å vite om det påvirker de ressursene du bruker eller kunne brukt i dine planlagte aktiviteter. Denne informasjonen får du gjennom priser. Hvis noe blir litt dyrere, betyr det enten at ressursen nå trengs mer av andre, eller at den er vanskeligere å få tak i. I begge tilfeller er den mer verdifull enn før, og det er gunstigere enn før å bruke den mer forsiktig eller lete etter alternativer. Og det er alt du trenger å vite. Ved at prisene på tvers av geografi og på tvers av ulike goder knyttes sammen av markedet, så har vi en prosess som gir alle den informasjonen de trenger om alle andres planer – og det i en form som er lett å ta hensyn til og som ikke inneholder unødvendige detaljer. Informasjon om en hendelse som oppleves av et dusin mennesker i et lite hjørne av verden (en sprengt oljeledning) sprer seg gradvis gjennom ulike markeder og skyver priser opp og ned ettersom alle ser prisendringer, tilpasser planene sine så godt de kan utifra den lokale og personlige kunnskapen de har, og dermed påvirker prisene videre.

Hva er det sentrale å sitte igjen med fra artikkelen? Jeg nevnte at Hayek jobber hardt for å få frem hvor komplisert det problemet er som markedet og prismekanismen har løst. Han påpeker at dette ville blitt sett på som en av menneskehetens største triumfer hvis det hadde vært en menneskedesignet løsning på problemet. Siden det istedet var omvendt – at vi snublet over en mekanisme vi ikke helt forstod eller så omfanget av som lot det moderne samfunnet vokse frem – så tar vi den for gitt og tror problemet “løser seg selv” uavhengig av hvilke institusjoner og samfunnsordninger vi implementerer (les: planøkonomi). Hvis du fremdeles ikke er overbevist, kan du jo lese det markedsliberalistiske essayet “I, Pencil” av Leonard Read, som forsøker å demonstrere denne kompleksiteten i på en hverdagslig måte, ved å vise at ingen enkeltperson ville klart å lage selv noe så enkelt som en blyant “fra scratch.”

Et annet stort poeng for Hayek er å fokusere på prosessen som i praksis løser dette problemet for et samfunn i stadig endring der mye av den kritisk viktige kunnskapen er spredt, kontra betingelsene som ideelt sett burde være oppfylt av en løsning på samme problem i et samfunn som aldri endret seg og der alle relevante fakta var av en type observerbare fakta som var kjent av planleggeren. Dette leder også over i en skepsis mot de formaliserte, matematiske modellene som på denne tiden ble stadig vanligere og satt i stadig større hevd i økonomifaget: De kan kanskje si noe om betingelsene som skal gjelde, men ikke noe om hvordan man får til å nærme seg det at de er oppfylt i praksis. Hayek mente slike matematiske modeller kunne være greie og fine øvelser, men at de ikke kunne behandle de sentrale spørsmålene han var opptatt av i forhold til kunnskap og i forhold til prosessen som driver markedet.

Referanse: Hayek, F. A. 1945. “The Use of Knowledge in Society.” American Economic Review, 35(4): 519–30.

(Bilde av Yodod med CC by-nc-nd-lisens)

2 Comments
  1. “Hayek var ikke bare utilslørt tilhenger av en laissez faire markedsøkonomi,”

    Det var han jo ikke. Han var bare tilhenger av markedsøkonomi i en tid hvor sosialisme dominerte, og da ble han kalt av det politiske establissementet “ekstrem liberal” (og trist nok til denne dag idag).

    “Det var bare to reelle alternativ – et rent og ubesudlet marked, og et håpløst, kaotisk, kollektivistisk mareritt.”

    Dette er mer Mises sitt argument. Hayek fokuserer hovedsaklig på at arbeidsfordelingen er for komplisert for en(flere) sentral planlegger å pønske ut.

    “Jeg nevner dette fordi det gjør det litt skummelt å skulle diskutere en fagøkonomisk artikkel av fyren. I visse kretser (se her, for eksempel) er han, og hans mer agressivt ideologiske mentor Ludwig von Mises, nærmest for profeter å anse. “

    Mises hadde simpelthen en annen ideologi, unødvendig å benevne “aggressiv” med dette.

    Det kan man jo i større grad si om John Maynard Keynes, som hylles av nærmest alle politikere og statsansatte økonomer som “en gud” og “profet” i ett. Selvom resultat av å følge hans tankegods har vært ganske miserabelt.

    Resten er forsåvidt en hel grei oppsummering.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *