Optimale valutaregioner

I femte del i vår serie AER20 står nok en Nobelprisvinner på programmet. For samfunnsøkonomer flest er nok Robert Mundell mest kjent for “Mundell-Fleming modellen” som analyserer finans- og penge-politikk i en åpen økonomi, men i tillegg er han høyt ansett for hans arbeide på spørsmålet om optimal størrelse på valutaregioner. Mer informasjon om denne serien om økonomiartikler finner du i denne innledningen, og alle innleggene ligger under stikkordet AER20.

Robert Mundell

En del faglige spørsmål virker umiddelbart spennende på folk utenfra, men det gjelder neppe det vi skal ta for oss i dag: Hvis ulike regioner har hver sin valuta og det er flytende valutakurser, hva er da den optimale størrelsen på en valutaregion? Jeg skal innrømme at jeg var usikker på hvor tungt og kjedelig dette skulle bli da jeg begynte å lese Robert Mundell’s artikkel om “A theory of optimum currency areas” fra 1961, men jeg ble forsåvidt positivt overrasket. Ikke minst fordi “teori” i dette tilfellet ikke betyr “svært abstrakt og formell modell uten åpenbar tilknytning til noe i virkeligheten” men mer “relativt enkle momenter som er av pragmatisk, politisk betydning og som trekker i ulike retninger.”

Hovedideen er ganske grei: Tenk deg at det er to regioner (Norge og Finland) som produserer hver sin vare (henholdsvis olje og mobiltelefoner). Det er vanskelig å flytte ressurser (arbeidere osv) fra den ene regionen til den andre, og vi antar at de to landene har felles valuta (begge bruker norske kroner). Etterspørselsmønsteret endrer seg så det blir mer etterspørsel etter olje og mindre etter finske mobiltelefoner. Oljeprisen øker, etterspørselen etter arbeidere i Norge øker, og lønningene i Norge øker (noe Mundell her ser på som en form for inflasjon). Det motsatte skjer i Finland: Dersom det ikke skal bli ledighet i Finland må arbeiderne der kutte lønningene sine så mobiltelefonene blir billigere og det fortsatt etterspørres nok til å holde full sysselsetting i gang. Arbeidere og fagforeninger er typisk svært negative til å kutte det “antallet kroner” de får i timen (nominell lønn), og resultatet blir da stor ledighet i Finland. Hvis myndighetene øker etterspørselen ved en ekspansiv politikk vil de både øke etterspørselen i Finland og i Norge (siden det er en felles valuta), og resultatet blir at man får høyere inflasjon i Norge for å få til en lavere ledighet i Finland.

Her er det flytende valutakurs og hver sin valuta kunne hjelpe. Flytende valutakurs betyr at noen typer penger kan bli mer verdt i forhold til andre over tid. Når flere vil kjøpe olje er det flere som ønsker å “kjøpe” Norske kroner med Finske kroner, og når færre vil kjøpe mobiltelefoner er det færre som trenger å “kjøpe” Finske kroner med Norske kroner. Resultatet er at norske kroner appresierer (blir mer verdt ift de finske) og finske depresierer (blir mindre verdt ift de norske). Dermed er de finske reallønningene sunket: Mengden “olje+mobiltelefoner” de kan få er blitt mindre enn før, siden de må kjøpe dyre norske kroner for å få kjøpt oljen. Og dermed er mobiltelefoner blitt billigere for nordmenn selv om finske arbeidere får betalt like mange finske kroner per time som før. Resultat: Ingen inflasjon i Norge og ingen ledighet i Finland. Problem løst.

Det viktige i forhold til dette resonnementet er at valutaregionene sammenfaller med økonomiske regioner – områder det er lett å flytte rundt ressurser innenfor, men vanskelig å flytte ressurser mellom. Hadde det vært lett å flytte de finske arbeiderne over i den norske oljesektoren ville vi ikke fått noe alvorlig problem med ledighet i Finland. Mundell bruker noen enkle tankeeksperimenter på å få frem dette, men holder nok bakkekontakt til å si at den “optimale valutaregionen” først og fremst er aktuell å diskutere når det er politiske endringer som tilsier at faktiske valutaregioner er mulig å endre – slik som etter opprettelsen av EU og spørsmålet om tidligere koloniland skulle fortsette å bruke britiske pund. Han påpeker også at det er koordineringsproblemer og kostnader ved å ha for mange regioner, samt at hvis regionen blir veldig liten så er det urimelig å tro at fagforeninger vil fortsette å fokusere på nominell lønn uten å justere tilstrekkelig for valutakursendringer og prisen på importvarer. For å ta det eksempelet veldig langt: Hvis hver bedrift hadde sin egen valuta (Hafslund-kroner, Statoil-kroner osv), så ville neppe fagforeningen i Statoil være særlig opptatt av hvor mange “statoil-kroner” arbeiderne fikk i timen, siden disse bare kunne brukes på statoil-produserte varer. Det aktuelle ville være hvor mye “kjøpekraft” arbeiderne hadde for timelønnen sin – og de ville raskt gjennomskuet det hvis antallet statoil-kroner de fikk per time doblet seg hver uke samtidig som antallet Ringnes-kroner, Tine-kroner og de andre typene kroner de kunne kjøpe per statoil-krone ble halvert hver uke.

Som sagt er ikke denne artikkelen fremsatt med stor arroganse eller påstander om å være en generell og evig og altomfattende teori. Temaet er også blitt analysert videre, og hvorvidt momentene til Mundell fremdeles er ansett som de viktigste vet jeg ikke. Men han fikk “Nobel-prisen” i økonomi i 1999 for dette arbeidet (og for arbeidet med penge- og finanspolitikk i åpne økonomier), så helt uten anseelse eller innflytelse var det ikke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *