Elin Ørjasæters siste kronikk om lønnet permisjon for å ta vare på sine egne foreldre fikk meg til å tenke på et av økonomifagets ikke helt åpenbare resultater. Teorien om skatteoverveltning eller skatteinsidens (google ga meg 31 treff på overveltning mot 15 på insidens, så heretter bruker jeg overveltning). #Skatteoverveltning er, kort forklart, ideen om at dersom en viss gruppe må betale mer skatt, vil man ofte ramme andre grupper i samfunnet. Det kan være stor forskjell på hvem som betaler en skatt, og hvem som blir rammet av skatten. Et enkelt eksempel er om man legger en høy skatt på leieinntekter fra utleie av boliger for å skattlegge boligutleiere. Da vil sannsynligvis leieprisene gå opp, og leietakerne må dermed betale hele eller deler av den nye skatten via økt husleie. #
Ørjasæter diskuterer om det er rimelig at det er den enkelte arbeidstaker, som nå, som skal betale for permisjon i forbindelse med omsorgsoppgavene, eller om dette skal dekkes av arbeidsgiver. Hun konkluderer med at ‘…det er i familien vi bør stille opp for hverandre. Sjefen kan ikke ta ansvaret for absolutt alt.’ Tanken er at om man får rett til lønnet permisjon vil dette øke bedriftenes lønnskostnader og, reelt sett, øke de ansattes totale kompensasjon. Men om vi tenker på effekten av overveltning er det slett ikke sikkert det blir resultatet. Sannsynligvis vil denne nye rettigheten føre til generelt lavere lønnsvekst, og arbeidstakerne må dermed bære hele eller en stor del av kostnaden for de som tar lønnet permisjon for å stille opp for familien. De som blir rammet er altså arbeidstakere som ikke kunne tenke seg permisjon for å ta seg av sine foreldre, og ikke arbeidsgiverne som Ørjasæter forutsetter. #
Det er en god del forskning som tyder på at slik overveltning skjer i arbeidsmarkedet. Chris Dillow skrev nettopp en post hvor han trakk frem tre ganske ferske forskningsartikler. For eksempel en europeisk studie som finner at ansatte taper 92 øre for hver krone i økt skatt bedriftene blir pålagt. Du finner også mer på Wikipedia.
#
