En sak med svart-arbeidende frisører på Grønnland fra i fjor eller forfjor bekrefter også eksempelet ditt;
Skulle frisøren skattet normalt, ville hun måttet sette opp takstene tilsvarende, noe som ville rammet alle kundene. Derfor var det vanskelig å få de intervjuede kundene til å si seg veldig negative til svart frisør-arbeid.
I mange tilfeller ville frisøren heller ikke greid å trekke den samme kundemengden, noe som ville ført til at hun måtte sette opp prisene ytterligere.

Med dette vinner 'alle' på svart arbeid – frisøren som faktisk har arbeid og kunder, og kundene som får tjenesten billigere. Tapet går på samfunnets skatteinntekter.

Det artige poenget med samfunnets skatteinntekter, er at frisørens kunder neppe ville 'fått igjen' pengene de ville betalte mer for å dekke skatten i tjenester fra staten (altså at de neppe ville fått igjen 50NOK i form av økte trygde- eller pensjonsutbetalinger hvis de betalte 50NOK mer for klippen), noe som dermed gir inntrykk av at pengene bare forsvinner inn i staten.

Poenget med svart-arbeidende uføretrygdede er et tilsvarende resultat av et neste perverst trygdesystem, som betaler folk for å ikke jobbe, og dermed hindrer dem i å ta arbeid de faktisk kan klare. Det samfunnet trenger er billig arbeidskraft, slik at også oppgaver ikke ønsker å betale mye for kan bli løst. Arbeidsgiver-avgifter, skatter, minstelønner og arbeidsforbud er alle elementer som bidrar til å hindre at 'enkle' oppgaver som barnepass, gatefeiing og handleturer for eldre og faktiske uføre forblir ugjort, eller ihvertfall formelt er ulovlige å utføre.

Mvh,
-S