Her er mitt svar, på trykk i Dagens Næringsliv 21. januar 2012, til Kjell Senneset som tok utfordringen i min kronikk. Jeg er ikke beroliget.
Sjefsøkonom Kjell Senneset fra Prognosesenteret forsøkte i et svar på min kronikk fra DN lørdag å berolige alle som er bekymret for boligprisene.
Senneset fortsetter å gi tomteprisøkninger skylden for mye av boligprisveksten. Hadde det vært flere byggeklare tomter, hevder han, ville mer blitt bygget og prisstigningen vært svakere.
Dette forutsetter at tomtemangel er det som i hovedgrad har begrenset veksten på byggesektoren. Dette virker for enkelt: Selv i Oslo, forteller Høyres Bård Folke Fredriksen, har kommunen regulert for 25% flere boliger de siste ti årene enn det byggesektoren har bygget. 20 000 boliger kan bygges selv i Oslo med dagens regulering.
Samtidig forteller byggesektoren om andre flaskehalser for vekst. Ketil Lyng, administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening, fortalte DN i fjor at bransjen er “helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft.” Han anslår at man trenger totalt 7500 nye fagarbeidere og 1500 ingeniører/sivilingeniører per år, og at nyutdannede fagarbeidere fra Norge bare fyller en tredjedel av dette behovet.
Dette er viktig. Hvis byggebransjen ikke kunne vokst raskere, ville ikke (enda) flere tomter ført til flere boliger. Da ville heller ikke boligprisveksten vært lavere.
Sennesets svar på mine fire spørsmål overbeviser heller ikke helt. For å ta det viktigste:
På spørsmål om hvilke kostnader som skal forhindre prisfall på sikt, peker Senneset på noe han og utbyggere “vet” men ikke kan vise med statistikk: Utbyggere har ikke høye marginer. Det stemmer sikkert, men skyldes at utbyggere byr opp priser på underleverandører og arbeidskraft og attraktive tomter som på kort sikt er begrenset. Spørsmålet mitt gjelder lang sikt: Hvilke typer arbeidskraft, utstyr eller tomtepris har blitt – og vil forbli – så dyrt at en ny bolig på sikt skal være mer enn tre ganger så dyr å bygge som i 1992?
Sektorer vokser når priser ligger over kostnader. Byggebransjen vokste kraftig i femten år, frem til finanskrisen inntraff. Hadde stigende kostnader vært bak boligprisveksten, slik Senneset hevder, skulle aktiviteten falt. Senneset svarer på dette med å snakke om byggekostnadene siden 2008. Det er i beste fall en avsporing.
Konklusjonene mine står fortsatt: Nybygging vil fortsette så lenge prisene er over langsiktige kostnader. Derfor skal prisene ned på sikt. Om vi har en boble er mer usikkert – det har å gjøre med om folk tar opp større lån og kjøper dyrere bolig fordi de tror boligprisveksten gjør at dette er trygt og lønner seg. Min vurdering her var at det trolig også er en “boblekomponent” i dagens etterspørsel. Senneset er uenig, men underbygget det mest med at han ikke tror det er tilfelle.
Kjell Senneset i Prognosesenteret er ikke helt enig i Oles diagnose av det norske boligmarkedet. En forkortet utgave av hans svar var på trykk i Dagens Næringsliv 19. januar. Hele kronikken gjengis, med Sennesets tillatelse, under.
Seniorforsker Ole Røgeberg ved Frischsenteret tar i et innlegg i DN lørdag 14/1 opp påstanden til professor Robert J. Shiller om at det er en prisboble i boligmarkeder i Norge. Han avslutter innlegget med fire spørsmål til de som er uenige. De spørsmålene skal han etter hvert få svar på, men først er det nødvendig å kommentere noen andre avsnitt i innlegget hans.
I et av avsnittene avlegger han undertegnete en visitt ved å hevde at jeg befinner meg i bakvendtland når jeg peker på at bl.a. økningen i tomteprisene de senere årene har vært med på å drive opp prisene i boligmarkedet. Røgeberg mener at det er boligprisveksten som skaper tomteprisveksten og ikke omvendt. Et relativt enkelt resonnement viser at han nok ikke nødvendigvis har rett: Hvis tilgangen på byggeklare boligtomter hadde vært bedre de siste 20 årene, for eksempel ved at kommuner med sterk befolkningsvekst hadde sørget for et større tomtelager, ville tilbudet av tomter ha matchet etterspørselen bedre, og prisveksten på tomtegrunn ha vært mindre eller kanskje 0 – slik som i 1970-årene da vi bygget 40-45.000 boliger i året uten nevneverdig stigning i tomteprisene. Eller som i dagens hyttemarked, hvor et overskudd av tomter faktisk har ført til et prisfall! Med bare svak eller ingen vekst i prisene på boligtomter ville samlet prisvekst på nye boliger blitt lavere enn det de faktisk har vært de siste 20 årene, boligproduksjonene hadde blitt høyere og samlet tilbud av boliger hadde matchet etterspørselen bedre. Dermed hadde prisveksten i boligmarkedet blitt lavere. Konklusjon: Tomtemangel driver opp prisene i boligmarkedet. Denne tomtemangelen har vært svært reell de siste 20 årene, ikke tilsynelatende og midlertidig som Røgeberg hevder.
Røgeberg skriver også at husholdningene betrakter bolig som en investering, og det må da bidra til å drive prisene ekstra mye i været? Røgeberg viser til en undersøkelse hvor to av tre oppga at bolig er den beste langsiktige investeringen. Etter min vurdering er andelen som betrakter boliger som er godt spareobjekt overraskende liten, tatt i betraktning mangel på gode konkurrenter. Banksparing? Neppe med dagens renter, som bare ligger litt over prisstigning etter skatt. Aksjefond? De er blitt grundig miskreditert i det siste. Gå inn i aksjemarkedet individuelt? Neppe særlig attraktivt med dagens kurssvingninger. Statsobligasjoner? Kanskje, men litt diffust for de fleste familier. Da står bolig igjen, men neppe med en slik interesse at det bidrar til særlig mye ekstra prisvekst i boligmarkedet.
Videre viser undersøkelsen at 40 % mener det er et godt tidspunkt økonomisk sett å gå inn i boligmarkedet nå. Det betyr at 60 % ikke regner med noe særlig boligprisvekst. Folks forventninger bidrar i hvert fall ikke til noen særlig ekstra vekst i boligprisene.
Røgeberg viser også til en undersøkelse utført av Eiliv Jansen og Andre Anundsen, som kan tyde på at boligpriser og gjeldsopptak inngår i en selvforsterkende spiral. Økte boligpriser legger grunnlaget for å ta opp mer lån, som igjen øker boligprisene osv. Et overraskende resultat – de færreste boligprismodellene synes å ta med seg reprisingen av boligformuen som forklaring på ytterligere boligprisvekst. Høy og økende gjeldsbelastning betraktes ofte som en faktor som demper framtidig boligprisvekst. Her strides tydeligvis de lærde, og man venter spent på fortsettelsen. Personlig holder jeg nok en liten knapp på at økt gjeldsbelastning bidrar til å dempe boligprisveksten.
Så til de fire spørsmålene man må stille seg hvis man er uenig i at det en boligprisboble. De går på veksten i byggekostnadene og på husholdningenes oppfatning av adferd i boligmarkedet. Litt av svarene finnes i avsnittene over, her kommer resten. Først spørsmålene, så svarene i kronologisk rekkefølge:
1. Hvor er kostnadene som skal forhindre boligprisene fra å falle på sikt?
Svar: Kostnadene ved å bygge boliger er høyere enn bruktboligprisene de aller fleste steder i Norge, ikke lavere som Røgeberg synes å tro. Hadde det vært omvendt hadde jeg også forstått Røgebergs bekymring. Da hadde det vært et incitament til overproduksjon av boliger. Vi skal ikke lenger en til Danmark for å finne konsekvensene av en slik overproduksjon på boligprisene. De faller. Mye. Riktignok er det vanskelig å finne statistikk for at produksjonskostnadene er høyere enn bruktboligprisene i Norge, men hvis man jobber med boligmarkedet med begge hender hver eneste dag, er dette godt kjent. F.eks. vet utbyggerne at det er omtrent umulig å produsere boliger i Oslo til under 45.000 kr/kvm, som er godt over bruktboligprisene.
2. Hvis kostnadsvekst står bak prisene, hvorfor er bygg- og anleggssektoren i kraftig vekst?
Svar: Under og etter finanskrisen i 2008 og 2009 sank byggekostnadene, hovedsakelig fordi materialprisene gikk ned og produktiviteten hos byggebedriftene gikk opp. I 2010 begynte kostnadene å øke igjen, og er nå minst på høyde med nivået fra før finanskrisen. Nå har det også begynt å butte i mot i boligproduksjonen, etter en kraftig vekst fra det håpløst lave nivået i 2008 og 2009. Statistisk sentralbyrås ordrestatistikk viser nedgang i tilgangen på nye boligprosjekter både i 2. og 3. kvartal 2011 (4. kvartal er ikke offentliggjort ennå). Dette til tross for at det bygges 10.000 færre boliger enn det som er nødvendig for å demme opp for etterspørselen fra en raskt voksende befolkning. Bygging av nye næringsbygg ser også ut til å flate ut.
3. Hvorfor har ikke 20 år med boliglånsgevinst og prisfest skapt en tro på at folk bør ta opp større lån og kjøpe større og dyrere bolig?
Svar: Noen ser sikkert på boligmarkedet som et fint sted å plassere pengene sine og kjøper bolig deretter, men det er et lite mindretall av boligkjøperne. De aller fleste som kjøper nye boliger ser på boligen som et sted å bo, ikke som et investeringsobjekt. Folk kjøper for øvrig ikke stadig større boliger. De nye boligene var f.eks. langt større på 1980-tallet enn nå. At de likevel er blitt dyrere skyldes dels strengere krav til kvalitet og energieffektivitet, dels at entreprisekostnadene og tomtekostnadene har skutt i været. Mye av økningen i entreprisekostnadene skyldes for øvrig stadig lavere produktivitet.
4. Og hvis boligprisveksten ikke påvirker folks etterspørsel, hvorfor er da folk så opptatt av prisutviklingen og sier at det er en god investering?
Svar: Det er nok mest media som er opptatt av investeringssiden. For den alminnelige husholdning kommer verdistigningen som en bonus. Det de først og fremst ser etter er et godt sted å bo. Da er prisutviklingen viktig, for den forteller dem hva de har råd til, enten de har en bolig fra før eller ikke.
Til slutt: Boligprisveksten siden 1993 kan forklares ved å se på bl.a. inntektsutvikling, befolkningsutvikling, renter, arbeidsmarked – og ikke minst, flaskehalsene i boligbyggingen. Det er helt unødvendig å trekke inn boble som en del av forklaringen på prisveksten. Det betyr imidlertid ikke at boligprisene vil fortsette å stige inn i evigheten. Før eller siden, og kanskje allerede i år, blir det en konjunkturnedgang sterk nok til å senke boligprisene også i Norge. Men fall i boligprisene pga en boblesprekk blir det ikke. Rett og slett fordi boblen ikke finnes. For å motbevise dette må det lages en kredibel, robust, økonometrisk modell for tilbud, etterspørsel og priser i boligmarkedet som viser en differanse mellom modell og faktisk prisutvikling. Dette er Røgebergs utfordring.
Den amerikanske økonomen Shiller steilet nylig over norsk boligprisutvikling og uttalte at dette så ut som en boble. Har han rett?
To spørsmål utgjør kjernen i boligprisdiskusjonen: Hva er kostnadene ved å skaffe flere boliger på sikt? Og i hvilken grad er dagens boligpriser blåst opp av “psykologi”?
Boligprisene på sikt må reflektere kostnader
Ligger prisene for en vare over produksjonskostnadene vil produksjonen øke. Dette fortsetter til prisen faller (på grunn av økt tilbud) eller kostnadene øker (fordi lønninger og råvarer bys opp) slik at pris igjen reflekterer kostnader.
Dette gjelder også i boligmarkedet, bare at det tar lang tid å bygge hus, utdanne flere arbeidere og bygge opp en større bygge og anleggssektor.Fra 1992 og frem til finanskrisen strupte byggebransjens kredittilgang ble bygge og anleggssektoren større år for år. I snitt økte antallet årlig ferdigstilte boliger med 3% i året. Bransjen er nå igjen i skarp vekst. Dette er et sikkert tegn på at prisene er over de langsiktige kostnader. Boligprisene vil derfor komme ned på sikt.
Enkelte, som Prognosesenterets sjefsøkonom Kjell Senneset, hevder at kostnader driver prisutviklingen og peker på tomtepriser. Dette er bokstavelig talt bakvendt. Litt forenklet kan vi si at utbyggere anslår hva ferdige leiligheter vil gå for om noen år. Deretter trekker de fra byggekostnader, og får på den måten “maksverdien” de kan by på en byggeklar tomt. Når ulike utbyggere byr mot hverandre går tomten til de med størst tro på prisvekst og lavest anslag på byggekostnader. Boligprisveksten flyttes over i tomteprisen, og boligprisvekst skaper tomteprisvekst – ikke omvendt.
Knappheten på tomt er videre tilsynelatende og midlertidig. Får du omregulert en attraktiv tomt så det kan bygges bolig på den, eventuelt flere boliger enn før, så får du en diger prisgevinst. Dette sier oss at det er byggetillatelsen som er verdt mye penger, ikke tomten.
Folk kjøper bolig også for å tjene penger på prisvekst
Vi har ikke nødvendigvis en boble fordi om boligprisene skal ned på sikt. En boble har vi dersom en betydelig andel av dagens boligetterspørsel er basert på en tro på videre prisvekst. Her er “boliglånsgevinsten” sentral: Så lenge boligprisveksten ligger over realrenten etter skattefradrag tjener du mer penger dess mer boliglån du tar opp og dess dyrere bolig du kjøper. Den er med andre ord et insentiv for boliggjeld. Dette insentivet har vært sterkt positivt de siste tjue årene. I samme periode har realgjelden for norske husholdninger blitt doblet, og det er blitt vanlig å si at man “alltid tjener penger på bolig” og at “det lønner seg å ha stort boliglån.”
Dette reflekteres også i avisforsider: “Slik blir du rik på egen bolig… mens børsene stuper” (Dagbladet, 2. november) og “Sjekk din bolig.. og så mye er den verdt i 2014” (Dagbladet, 24. september).
At bolig også er investering viste en meningsmåling Garanti Eiendomsmegling offentliggjorde sist uke: To av tre personer oppga at de anså bolig som den beste langsiktige investeringen for folk flest. 40 prosent mente at “nå er et godt tidspunkt økonomisk sett for folk flest å investere i bolig”.
Videre viser forskning at dette har betydning for boligprisene. Eilev Jansen og André Anundsen viste ifjor at norske boligpriser og gjeldsopptak inngår i en selvforsterkende spiral: Når gjelden øker pumper dette opp boligprisene, og når boligprisene stiger fører dette til ytterligere gjeldsopptak. Folk casher ut boligprisvekst og får økt egenkapital og dermed større lån som driver boligprisene videre oppover.
I den grad “psykologi” og tro på prisvekst ligger bak etterspørselsveksten blir tempoet på prisnedgangen større når boligprisene snur. Boliglånsgevinsten blir negativ. Egenkapitalen raser like raskt nedover som den tidligere steg. Apetitten for lånefinansiering av ny bolig faller, og med den etterspørselen og prisene.
Til de som er uenige er spørsmålene klare: Hvor er kostnadene som skal forhindre boligprisene fra å falle på sikt? Hvis kostnadsvekst står bak prisene, hvorfor er bygge- og anleggssektoren i kraftig vekst? Hvorfor har ikke 20 år med boliglångevinst og “prisfest” skapt en tro på at folk bør ta opp større lån og kjøpe større og dyrere bolig? Og hvis boligprisveksten ikke påvirker folks etterspørsel, hvorfor er da folk så opptatt av prisutviklingen og sier at det er en god investering?
Tradisjonen tro ser vi litt tilbake på året som gikk her på bloggen, nå som vi er i januar. For de som synes det er interessant med litt statistikk har WordPress i år generert en fin kvantitativ oppsummering av bloggåret. Der fremkommer det at vi hadde rundt 38.000 besøkende i løpet av året, altså over 100 per dag. Den suverent mest leste posten var om noe så sært som pendlerfradraget. Grunnen var at den ble plukket opp av vg.no og plasser på forsida under “Lesernes VG”.
Det mest lærerike for meg dette året var vår gjennomgang av de 20 beste artiklene som er publisert i American Economic Reviews 100-årige historie. Der fikk jeg god hjelp av Ole Røgeberg og Hans Olav Melberg. Og jeg må innrømme, at selv med lang økonomiutdannelse, var det en stor andel av stoffet som var nytt for meg. I tillegg var det fint å friske opp gamle klassikere som man kanskje ikke hadde lest så nøye tidligere.
Det viktigste temaet på bloggen i 2011 har nok vært boligmarkedet. Ole Røgeberg skrev en god oppsummering om hvorfor vi har en boligboble i Norge i dag, og vi debatterte vårt syn i Aftenposten. Ikke alle var enige i vår diagnose. Også i det nye året har jo boligprisene vært mye diskutert. Vi får se hvordan det går. Vi er i alle fall leietakere en stund til.
Det viktigste for meg i 2011 har dog foregått utenfor bloggen. Det har vært store forandringer, og alt til det bedre. 2011 har rett og slett vært et strålende år for meg personlig. For det første forsvarte jeg min doktorgrad 15. august i år, og har dermed oppnådd tittelen PhD. For det andre begynte jeg i en ny og spennende jobb 29. august. Og for det tredje er jeg flyttet “hjem” til Oslo med familien min.
Jeg må si jeg gleder meg til å se hva 2012 kan bringe.
Det er selvsagt ikke bare bilistene som burde betale køpriser om de velger å lage kø for andre ved å kjøre i rushtiden. Det samme gjelder de som reiser kollektivt. Kapasiteten i kollektivtrafikken i rushtiden er nærmest sprengt, og det er fryktelig dyrt å bygge ut kapasiteten. For eksempel 10 milliard for en ny t-banetunnel gjennom Oslo sentrum.
En liten del av løsningen på kapasitetsproblemene er å innføre køprising. Det vil altså si at de som reiser på de mest populære tidspunktene må betale en høyere billettpris. Leder i Oslos samferdselskomité Marianne Borgen fra SV mener man må vurdere å øke billettprisene for å finansiere utbyggingen. Men hun sier til Aftenposten:
I utgangspunktet mener vi at kollektivprisene er høye nok, men vi må snu alle stener nå. Samtidig må tilbudet styrkes. Min T-banelinje er stappfull, og da kan du ikke svare med å øke prisene.
Dette er jo akkurat det motsatte av hva en økonom ville sagt. Hennes T-banelinje er stappfull. Dermed må prisene økes! Det vil si å øke prisene i de tidsrommene hvor T-banelinjene, bussene og trikkene er stappfulle, slik at enkelte velger å reise til litt andre tider. Og man får inn mer penger til å øke kapasiteten, eller å senke prisene til andre tidspunkt.
I London har de gjort dette i lang tid ved at det er dyrere å reise før kl 09:30 på hverdager. En billett fra for eksempel Heathrow (sone 6) inn til sentrum (sone 1) koster GBP4,80 tidlig på morgenen, og GBP2,90 for de som reiser etter at rushet er over. Og nå foreslår liberaldemokratenes borgermesterkandidat Brian Paddick å innføre en lavere pris også for de som reiser før rushet, i perioden før kl 07:00.
Seattle har begynt å forsøke køprising på enkelte veistrekninger. Med stor suksess kan det se ut som.
New tolls on the Highway 520 bridge have reduced traffic so much that drivers are commonly traveling at 65 mph, maybe three times as fast as they’re used to.
[...]
INRIX’s analysis found, for example, that in the 5 p.m. hour on Jan. 3 the average speed approaching the bridge, heading from the Eastside to Seattle, was 65 mph near the 92nd Avenue Northeast overpass. Usually the average speed there is only 19 mph.
Prisene varierer med klokkeslett:
Toll rates vary by time of day, peaking at $3.50 each direction from 7 a.m. to 9 a.m. and from 3 p.m. to 6 p.m. Speed limits are variable, but the top limit is 50 mph on the bridge and 60 mph on land approaches.
Some drivers are crossing before 7 a.m. when the toll is $2.80, reducing congestion in the morning peak, the DOT update says.
Mange, også her på berget, er jo bekymret for at køprising betyr at bare de rike får råd til å bruke bilene, men erfaringen fra Seattle viser at også de som reiser kollektivt tjener på den nye ordningen.
Some drivers say the toll bridge has become an executive highway, providing premium speed for the rich. The annual cost can exceed $1,600 if someone drives at peak times every workday.
But the decongestion helps transit riders, too, though some cross-lake buses are more crowded as people experiment with buses as an antidote to tolls.
Bryan Bucklin, of Seattle, estimates that his former 35- to 40-minute ride from Microsoft to Montlake is now as short as 15 minutes.
Mer enn en halvering av reisetiden for de bussreisende altså. I tillegg vil jo en køprising gjøre at man får inntekter som man kan bruke til for eksempel å redusere prisene på kollektivtilbud, øke kapasiteten eller gi en generell skattelette. What is not to like?
Why is this? The demand for space on the roads is high. More lanes just cause people to drive more. Habits shift, too: The guy who’d previously left work at 6 in the morning to beat the traffic now decides to leave a little later, closer to rush hour. Overall congestion stays roughly constant.
A second option for planners, of course, is to expand public transportation. If there are more buses and subways, that should free up space on the roads, right? No again. Here are the authors of the AER paper, Gilles Duranton and Matthew Turner: “We find no evidence that the provision of public transportation affects [vehicle miles traveled. We conclude that increased provision of roads or public transit is unlikely to relieve congestion.”
As it turns out, this is a common finding. A World Bank study by Antonio Bento found that better bus service has essentially zero effect on total vehicle travel. (Boosting rail service can decrease car travel, but only modestly.) A University of California-Davis study by David Heres Del Valle also found no link between the quality of transit options and driving, although it did find that certain land-use policies could cut down on car travel somewhat.
This shouldn’t be so shocking. Road space during rush hour, after all, is a valuable commodity. When a highly valuable commodity is offered for below-market prices (or for free), we should expect shortages and long queues. In this case, the shortages are traffic jams. That doesn’t mean expanding roads is entirely useless. After all, if it means more people can travel on the roads at the times they’d prefer, that’s a tangible benefit. But bigger highways or better public transit shouldn’t be sold as a means of eliminating gridlock.
Poenget er altså at det er verdifullt å kjøre i rushtiden. Så lenge det er gratis, vil flere og flere benytte seg av muligheten. Helt til vi når en avskrekkende mengde kø og forsinkelser. Da vil noen begynne å velge andre muligheter. Det kan være å reise til andre tidspunkt (starte jobben tidligere eller senere), benytte kollektivtrafikk, sykle, gå, flytte nærmere jobben, ha hjemmekontor og så videre. Og å øke tilbudet av dette gratise godet, altså å bygge mere vei, vil ikke hjelpe. Om målet er å bli kvitt køen. Og det hjelper heller ikke, i følge Duranton og Turner, å bygge ut alternativer som kollektivtransport. Det eneste som hjelper er å ta i bruk markedet, nemlig å markedsprise bruk av veien i rushtiden. En rushtidsavgift. Da vil man kunne redusere køene og få nok mange til å velge alternativer.
Bolig og interiør har lenge vært vinneren i magasinmarkedet. Tall fra Mediebedriftenes landsforening viser en stadig vekst de siste årene. Fra august i fjor til juni i år var tre av de fire magasinene med størst økning i lesertall i denne gruppen. Opplagstallene viser den samme trenden.
Det fikk meg til å tenke på hva som skjedde i det samme markedet i USA for noen år siden. Altså rett før boligboblen sprakk. Enhver likhet er sikkert helt tilfeldig:
For much of this decade, publishers could not move quickly enough to offer design and decorating advice to the mushrooming population of homeowners. [...] the number of titles increased by 57% between 2002 and 2007, according to the National Directory of Magazines.
Og historien fra USA ender ikke bare godt for alle disse boligmagasinene:
Lately, though, the downturn in the real-estate market has cast doubt on reader and advertiser appetite for “shelter” publications that tell people how to spruce up their homes.
Now, grappling with the possibility that they overshot demand for home-related content, some publishers are scaling back their investments in these publications.
Home magazine is the latest ‘shelter’ publication to close amid the weak real-estate market.
On Wednesday, Lagardère SCA’s Hachette Filipacchi Media U.S, publisher of Elle, Woman’s Day and Car and Driver, as well as several shelter and enthusiast titles, said it is pulling the plug on its struggling Home magazine. The closure of Home comes less than a year after the demise of Condé Nast Publications Inc.’s House & Garden magazine and Martha Stewart Living Omnimedia Inc.’s Blueprint. Jack Kliger, president and chief executive officer of HFM U.S., cited sharp declines in the “mid-market home sector” for the decision to close Home, which posted a 47% decline in ad pages in the second quarter, according to the Publishers Information Bureau.
Skal vi kalle veksten i antall boligmagasiner en “leading indicator” for hva som skjer i boligmarkedet?
Jeg ser alle stortingsrepresentantene har fått utdelt hver sin iPad for å “å ha informasjonstilgang, og til å kunne lese e-post og nettaviser“. Jeg vil bare minne om at vi i statsforvaltningen har et stort informasjonstilgangsbehov. Bare å si fra hvor jeg kan plukke opp padden.
I Norge er det Nobels fredspris som, av naturlige grunner, får mest oppmerksomhet. Alltid like moro å gjøre narr av Jaglands noe spesielle engelske aksent.
Jean Tirol synes å være den største favoritten blant de fleste økonomene. Han har en veldig mangesidig økonom med bidrag blant annet i finansforskningen som jo står denne bloggens hjerte nær. For eksempel om insentiver og selskapsstyring.
En annen het kandidat med betydelige bidrag innen finans er Andrei Shleifer. Min favoritt blant hans mange arbeid er artikkelen “The limits of arbitrage” (pdf) publisert i mars 1997 med Robert W. Vishny, hvor de beskriver hvordan arbitrasjører ikke alltid klarer å benytte seg av markedets feilprisinger, rett og slett fordi markedet kan holde seg feilpriset lengre enn investorene klarer å holde seg solvente. I 1998 fikk de rett.
Mitt tips i år går imidlertid til Anne Kreuger. Hennes viktigste bidrag til økononifaget skrev Hans Olav et godt sammendrag av i sommer. Og med “kvinnefredspris” er det passende med tidenes andre økonomipris til en kvinne, etter Ellinor Ostroms pris i 2009.
Kommentarfeltet er åpent for andre som vil bidra med tips.
