Hovedsykkelveinett i Ruseløkkveien
I følge byrådsleder Stian Berger Røsland skulle hovedsykkelveinettet være på plass innen 2012 etter oppretting av en egen ‘sykkeletat’. Så da er det vel denne standarden som man mener er riktig.
Politiet oppfordrer både syklister og bilfører til å vise forståelse for hverandre.
Denne gjengen bilister hadde ingen forståelse for at det lå kø med andre trafikanter etter dem.
Gjengen fra Akershus som kjørte Mosseveien nylig brukte hele kjørebanen.
Henstilling fra politiet
Lensmann Svein Engen har fått flere henvendelse fra trafikanter som er fortvilet over bilister som bruker hele veibanen.
– Jeg vil henstille til bilister som opptrer i store grupper, om å dele seg inn i klynger, slik at det ikke tar år og dag før andre trafikanter som kommer bak får kjørt forbi, og det er lov å sykle, ta buss eller tog i stedet for å sette seg i bil én og én når det kommer andre trafikanter bak, sier Engen til Indre Akershus Blad.
Bilistene på bildet var klar over at det kom en kø av andre trafikanter bak, men gjorde ingen forsøk på å hjelpe til i trafikken.
Det er slik det ofte oppstår irritasjon, og dermed farlige situasjoner.
Politiet opplever også at det kommer reaksjoner fra syklister som føler seg usikre på grunn av bilføreres oppførsel.
Svein Engen oppfordrer syklister og bilister til å begrave stridsøksa.
Mer her: http://www.indre.no/lokale_nyheter/article6650012.ece
En morsom karkateristikk av Paris’ mange bydeler.
(via good.is)
Nick Cave kommer som kjent til Oslo og Frognerbadet i sommer. Det er bare å glede seg. Her fra helgens Coachella-festival i California.
E.O. Wilson, biologiprofessor ved Harvard, hadde et godt innlegg i Wall Street Journal for noen dager siden. Som han skriver trenger man ikke være god i matematikk for å være en fremragende forsker. Det som er viktigst er å ha gode ideer, se sammenhenger og ha evnen til å resonnere. Dette minte meg litt om måten Dan Meyer foreslår å undervise matematikk på. Mindre pugging av formler og mer problemløsning og resonnering.
Som Noah Smith likte jeg filmen. Her er hans filmanmeldelse:
I don’t intend to branch out into movie reviews, but Django Unchained struck me as a pretty politically important film, so I wanted to say a few words about it.
I loved the movie. Not for the cartoonish violence (which was OK, nothing special) or for Tarantino’s trademark witty banter (which was a bit subdued). I loved Django for the politics.
First of all, I’m pretty sure that for all its elements of blaxploitation, Django’s politics are all about white people. It’s not a black revenge fantasy; it’s a white revenge fantasy.
Anyone who grew up in the American South, as I did, knows how equivocal the region still feels toward its past. My history teachers went to great pains to emphasize that the Civil War wasn’t fought over slavery, but because the North wanted to protect its economic interests (this is bullshit, by the way; of course it was about slavery, and everyone knows it). The “positive” impacts of slavery were mentioned – slaves were well-cared-for, many slavers had close relationships with their slaves, and yada yada. The fact that slavery was “more acceptable” in the world of the 1800s is always mentioned.
Having been defeated in battle, Southern whites made denial of their past atrocities a central pillar of their group pride – much the same way that Japanese right-wing nationalists defend Imperial Japan’s occupation of Korea and brutalization of China, or Turkey denies the Armenian Genocide of Ottoman times.
In recent decades, though, as non-Southern America became more racially diverse, the South has become sort of the standard-bearer for Real White America. From New York to California, rural and working-class whites identify with the South. George Packer describes this process well:
[From the 70s onward], the Southern way of life began to be embraced around the country until, in a sense, it came to stand for the “real America”: country music and Lynyrd Skynyrd, barbecue and nascar, political conservatism, God and guns, the code of masculinity, militarization, hostility to unions, and suspicion of government authority, especially in Washington, D.C. (despite its largesse). In 1978, the Dallas Cowboys laid claim to the title of “America’s team”—something the San Francisco 49ers never would have attempted. In Palo Alto, of all places, the cool way to express rebellion in your high-school yearbook was with a Confederate flag. That same year, the tax revolt began, in California.
Racial homogeneity (ignoring those pesky Southern blacks, of course) is one of the South’s selling points. The other is its fabled military prowess. Southerners are supposed to make the best soldiers. This is certainly the South’s image of itself; the aforementioned history teachers wasted no time in describing all the battles that Robert E. Lee and Stonewall Jackson won before the North ground them down under the weight of superior numbers and superior industry. The idea of Southern men as a “warrior race” even gave birth to the “Southern race” mythology, in which some Southerners contended that they were descended from the chivalrous Norman warriors of old England, while the Northern whites were descended from cowardly, wimpy, Saxon shopkeepers.
But there is another white racial mythology, with even more power than the old Southern supremacy. This is pan-Nordicism, or the idea of the Germans/Nordics/Anglo-Saxons as the Real White People, which grew popular only in the late 1800s and remains fresher in our collective unconscious. If the Southerners are believed in the popular consciousness to be good soldiers, they don’t hold a candle to the fabled Prussians.
Which brings us to Django Unchained.
As some critics of the film have pointed out, the protagonist for the first two-thirds of the film is not Django himself, but his German mentor and benefactor, King Schultz:
This film follows a brave, cunning and fearless lead character whose name starts with a “D.” Viewers of the film’s trailer would think that character is Django, played by Jamie Foxx. In fact, his name is Dr. King Schultz, a German portrayed by Christoph Waltz, (spoiler alert) who sacrifices his life in the pursuit of freedom and justice for the black man. It is the white Dr. King, who after sharing a motivational tale about a man reaching a mountaintop, nobly gives his life for “black justice.”
Schultz’ attitude toward slavery is one of barely concealed disgust. He doesn’t shoot slavers in cold blood, but obviously enjoys killing them when he has an excuse to do so. He dismisses slavery itself as “malarkey,” waving his hand as if hundreds of years of history and atrocity were a passing annoyance. This is bound to annoy many black people, whose history is the one being trivialized. But Django is a movie about white people.
King Schultz, you see, is a German. Whatever claim Southerns have to be the Real White People, King’s claim is deeper and more credible. He’s got Sigmund and Brunhilde. And slavery – the institution on which the South built its civilization – is beneath him. He is contemptuous of it and the degenerate human beings who practice it. He does not view slavery as “normal” for the 1800s. He does not shed a tear when he guns slavers down.
And gun them down he does – in droves. The supposedly mighty Southern warriors are no match for Schultz’ Prussian gunnery. I see this as Tarantino giving a big fat middle finger to Southern pretensions of military manhood; one diminutive middle-aged German dude makes them look like amateurs. King Schultz, you see, is the Real Real White Guy, and one such man is worth a thousand of the chickenshit slavers who tried to usurp the mantle of the white race.
It almost seems as if Schultz’ character came to the South just to serve this notice.
And here’s the amazing part; it really, really worked. The theater where I saw Django was packed mostly with working-class-type white folks, more men than women. Exactly the kind of people who have felt such an affinity with the South in the last three decades. And every time Schultz gunned down another white Southern slaver, these people laughed and whooped and cheered. No moral equivalence was in evidence. There was no dismay at the easy defeat of Southern manhood.
Think about that. With a bit of cartoonish violence, Quentin Tarantino was able to do what a thousand reasonable op-eds and preachy biopics have been unable to do: reverse white people’s affinity for the South. I see Django as a white revenge fantasy – whites, whose ancestors (like Tarantino’s) had no part in the institution of slavery, saying “No. The South does not get to represent my racial group. If I was alive in the 1800s, I would have shot those assholes right in the head!”
Which, if you think about it, is probably exactly what they would have done. After all, the North did fight a very bloody war to end slavery, and many people in the North – for example, Ralph Waldo Emerson, and the folks who wrote “Battle Hymn of the Republic” – were quite clear that they thought violence was a perfectly legitimate way to cleanse the stain on their civilization.
Django is not black people’s story of slavery, it’s white people’s. White Americans will never understand or share black Americans’ historical experience of suffering and escaping from slavery, but they can remember, and be proud of, their own historical experience of fighting and defeating the slavers.
For almost forty years now, Americans have had to live with the creeping Southernization of our culture. The Confederate flags on the pickup trucks right next to the American flags. The country music playing at the car mechanic’s shop. The pundits gushing about the folksy charm of Southern good-ole-boys like George W. Bush. The trumpeting of the South’s superior economic model. The ambivalent portrayals of Confederate history. The notion that only a Southerner can win the Presidency. The very real domination of Congress by a heavily Southern Republican caucus. Etc. etc.
But in the last few years, a real pushback has begun. Obama’s election is obviously part of it, but I think it’s much more result than cause. The rest of white America is starting to realize (or to remember) that in many ways, the South don’t really represent them that much. I see Django as part of that realization. And for that reason I love the film, despite its historical insensitivity and over-the-top blaxploitation.
Just like Turkey and Japan, the American South is going to have to realize that yes, they really were the bad guys back in The War. That doesn’t mean they have to be the bad guys going forward. But admitting one’s mistakes is the first step toward reform.
I alle fall midlertidig. Vår gjesteblogger Ole Røgeberg ble lokket av NRK til å mene noe om boligprisene igjen. Og denne gangen i en slags debatt med DNBs Kjersti Haugland.
Foto av @Doug88888 med CC-at-nc-sa-lisens
Røgebergs kommentar:
Er det virkelig gunstig å investere i dyr bolig?
Den norske boligboblen blåses opp så lenge vi tror at «alle» kan tjene på å kjøpe dyre boliger. Stopp opp og tenk deg om, skriver Ole Røgeberg, forsker ved Frischsenteret.
For rundt 20 år siden steg boligprisene i mange land mer enn noen gang. I hvert land var det eksperter og fagfolk som forsikret at alt var annerledes denne gangen, at fundamentale, bunnsolide forhold forklarte veksten. Så begynte prisene å falle i Irland, England, Danmark, Island og så videre. Andre steder fortsatte veksten – og der fortsatte også ekspertene å si at prisveksten var uproblematisk og sunn.Sunn fornuft?
I en viss forstand er ikke boligprisene noe hokus pokus. Her og nå har vi de boligene vi har, og det tar tid å bygge flere. Prisene bestemmes derfor av hvor mye folk er villige til å betale for de boligene vi allerede sitter med. Når folk blir flere og rikere betyr det en økt etterspørsel etter boligtjenester. Folk vil ha flere kvadratmeter, flytte tidligere hjemmefra, ha bedre bostandard eller -område.Men når «alle» ser at boligprisene har steget i lang tid og «alle» er trygge på at dette vil fortsette (se figur 4), kommer et annet element inn: Det blir fornuftig å kjøpe bolig. Å ta opp maks lån i banken og kjøpe den dyreste boligen du kan er bare sunn fornuft. «Alle» vet at boliglån lønner seg, at det er gunstig å forte seg inn i markedet, at verdistigningen gir egenkapital til dyrere bolig om noen år.
Regnestykket gjelder for alle
Regnestykket er klart: Det er ikke store boligprisveksten som skal til før rentefradrag på skatten, lav boligbeskatning og skattefri gevinst fra fremtidig salg sørger for at boligkjøp gir god avkastning. Så god at det lønner seg å ta opp det du kan i lån for å kjøpe det dyreste banken tillater.Problemet er bare at dette regnestykket gjelder for alle, ikke bare deg. Og siden antallet boliger er gitt på kort sikt og vokser sakte, blir resultatet et «våpenkappløp» der alle løper til banken og låner det de kan for å overby andre som ikke fikk låne like mye. Gjeldsveksten tar av. Husholdningsgjelden er rundt tredoblet siden tidlig på 1990-tallet, selv korrigert for prisstigning, og boligprisene vokser til himmels på en voksende bunke gjeldsbrev. «Ser du», jubler alle, «det er gunstig å investere i bolig. Nå mer enn noen gang». Men dette er feil.
På lang sikt
Selvsagt er det gunstig å investere i boliger så lenge realprisene vokser, forutsatt at du kommer deg ut av markedet før prisene går ned. Men lånene vi tar opp, har løpetid på over 20 år, og en del satser på avdragsfrie lån eller rammelån i håp om at boligprisveksten skal ta seg av nedbetalingen. Ser man på investeringen som en langsiktig investering, er man nødt til å tenke over hva som bestemmer boligprisene på lang sikt. Boligmengden er det den er på kort sikt, men på lang sikt bygger vi mer.Boligbyggingen øker så lenge boligprisene er høyere enn kostnaden av tomt og bygging. Og dette er tilfelle: Byggebransjen har stadig flere ansatte, flere faglærte, flere utenlandske firma, og mange flere byggeprosjekter til enhver tid. Dette er sikre tegn på at boligprisene er høyere enn kostnadene på nye. Veksten vil fortsette til prisene faller, eller til vi stanger i en knapphetsfaktor som gjør byggekostnadene permanent høyere.
Uten høyhus
Dette vil neppe skje med arbeidskraft, byggematerialer og maskineri. Her kan vi utdanne, utvinne og produsere oss ut av flaskehalser. Eneste muligheten er tomt – og plass mangler vi foreløpig ikke i Norge- selv ikke om folk bare vil bo sentralt. Med overkommelig fortetning uten store høyhus, kunne selv sentrale deler av Oslo by bosatt mer enn dobbelt så mange. På lengre sikt kan infrastruktur utbedres, og med ett strekker den faktiske Oslo-byen seg godt inn over i Akershus.Dermed «vet» vi hva som vil måtte skje på sikt: Boligprisene, justert for inflasjon, må nedover. Det vi ikke vet er når det vil skje, hva som vil utløse det og hvor raskt det vil skje. Dette avhenger også av hvor mye dyrere bolig folk har kjøpt seg fordi dette virker gunstig. En pekepinn får vi ved å sammenligne prisene på å eie og å leie. Er det bare plass, lokalisering og standard du er ute etter, kan du i prinsippet også leie. For å nyte godt av prisveksten må du eie. Tallene viser at eieprisen aldri har ligget høyere i forhold til leieprisen enn den gjør i dag. Det tyder på at prisvekst, og ikke bare boligtjenester, er et viktig motiv.
Stabile boligpriser
Men, sukker du kanskje, «alle» vet jo at det på lang sikt alltid lønner seg å eie. Men det stemmer heller ikke. Boliger selges gjerne med flere års mellomrom, og det er sjelden prisfallet drar kronebeløpet ned så mye som inflasjonen har blåst det opp. Du selger typisk for flere kroner enn du kjøpte for, men kronene er mindre verdt.Tar man hensyn til dette er boligprisene overraskende stabile, enten man ser på Norge i et hundreårsperspektiv eller flere hundre år gamle boligstrøk i Amsterdam (figur 1 her). Det bare føles ikke sånn. I et nytt forskningsarbeid vises det at dansker vurderer den samme boliginvesteringen som langt mer gunstig hvis den skjer i en periode der vi har inflasjon, selv om det står klart og tydelig hva inflasjonen er.
Stopp opp
Selv tap vurderes som gunstig av mange så lenge det tilsløres av generell prisvekst. Feilslutningen er litt svakere blant høyt utdannede, men det forskerne kaller kognitiv refleksivitet virker viktigere enn intelligens. I hvilken grad stopper du opp og sjekker om svarene magefølelsen din slenger frem er riktige?Det er alt jeg ber deg gjøre. Stoppe opp og tenke deg om. Ja, prisene vokser, og ja, det er mange eksperter som sier at dette er sunt og bra og vil fortsette, men hvis alle prøver å kjøpe større og mer sentrale boliger så blir vi ikke alle rike. Vi får bare, til slutt, flere store og sentrale boliger.
Og Hauglands innlegg:
Myk landing for boligmarkedet
Det er ingen boligboble som kommer til å sprekke. I stedet går vi mot en myk landing, skriver Kjersti Haugland i DNB.Én etter én sprakk boligboblene på tampen av 2000-tallet. Sprekken i USA utløste finanskrisen, og siden har fallet i boligpriser- og bygging vært dramatisk og langvarig også i Storbritannia, Spania, Irland og Danmark.
Slike krakk gir alvorlige ringvirkninger: Forbrukerne strammer kraftig inn, noe som gir svikt i bedriftenes inntjening med påfølgende konkurser og oppgang arbeidsledigheten. Det fører til enda mer forsiktige forbrukere. Banker får økte tap og problemer med sin finansiering.
Norge – den siste boblen?
Er Norge «den siste boblen»? Norske boligprisene vokste nærmest kontinuerlig fra og med 1993, og siden 2000 har gjennomsnittlig vekst vært på 8 prosent. Etter et par år med virkelig høy temperatur i boligmarkedet begynte Norges Banks renteøkninger å bite. Boligprisene falt med 10 prosent fra sommeren 2007 til desember 2008, da rentene ble kuttet raskt og mye som følge av den internasjonale krisen.Siden den tid har boligprisene steget videre, til stadig nye rekordnivåer. I år 2000 kostet den norske gjennomsnittsboligen 13 000 kroner per kvadratmeteren. I 2012 kostet den nesten 30 000.
Vi i DNB Markets tviler på bobleteorien. En boble er en selvoppfyllende profeti: Boligprisene stiger fordi vi tror at boligprisene kommer til å stige videre. Vi tror det er andre, gode grunner bak prisveksten. Den viktigste er en sterk utvikling i kjøpekraften til norske boligeiere, og oljen er nøkkelen til å forstå hvordan dette har vært mulig.
Knapphet på boliger
Nasjonens lønnsomhet løftet seg som følge av at prisen på olje, vår desidert viktigste eksportvare, ble mer enn firedoblet fra 2002 til 2012. Mange bedrifters lønnsevne har vært høy, og vi har hatt en særnorsk høy lønnsvekst. Arbeidsledigheten har vært lav og stabil. Norge opplevde dessuten det samme som resten av den industrialiserte verden: Lav prisvekst og lave renter. Til sammen ga dette høy vekst i kjøpekraften til norske husholdninger.De siste årene har en knapp tilbudsside også bidratt. Etter at tidligere østblokkland gikk inn i EU i 2004, opplevde Norge en tiltakende strøm av arbeidssøkere. Fra 2007 har antall husholdninger økt med gjennomsnittlig 34 000 i året. Det ble ikke fulgt opp av økt boligbygging – tvert i mot. I underkant av 22 000 boliger ble ferdigstilt årlig frem til 2011. I fjor tok byggingen seg endelig opp, men det tar tid før disse blir ferdigstilte. Knappheten på boliger er tydeligst i de områdene der tilflytningen har vært sterkest, nemlig på Østlandet og i Stavangerregionen.
Annerledeslandet også her
Norge er et annerledesland, og boligprisutviklingen er speilbildet av dette. Inntektene fra oljevirksomheten har gitt oss knallsterke statsfinanser, som ga politikerne handlingsrom til å bruke store pengesummer over budsjettene for å dempe nedturen i 2009.Det virket. Enda viktigere: Oljesektorens etterspørsel etter innsats- og investeringsvarer og tjenester gir verdifulle vekstimpulser til store deler av fastlandsøkonomien. Som følge av en vedvarende svært høy oljepris har investeringene økt kraftig, og i år overstiger de 200 milliarder kroner for første gang.
Vi når toppen neste år
Impulsene fra oljesektoren og fravær av innstramning på offentlige budsjetter er hovedgrunnen til at norsk økonomi i fjor skjøt fart og gikk inn i en høykonjunktur, mens store deler av Europa opplevde et nytt tilbakeslag. En fortsatt lav rente og høye lønnsoppgjør, i kombinasjon med knappheten på boliger, førte med seg en boligprisoppgang på 7,7 prosent. Med enda et godt inntektsår og samme lave rente ligger det an til en oppgang på 7,5 prosent i år.Neste år tror vi boligprisene når toppen, for så å avta i årene deretter. Det speiler vår tro på at oljesektorens betydning som vekstdriver vil minske fremover, som følge av en lavere oljepris og et allerede svært høyt investeringsnivå. Det vil bidra til at inntektsveksten avtar og til at arbeidsledigheten gradvis øker. Fra slutten av neste år venter vi dessuten at Norges Bank setter i gang med sin lenge planlagte rentehevingsprosess.
Inn for (myk) landing
Strengere krav til bankene fra myndighetenes side bidrar også til å kjøle ned boligmarkedet. I 2011 innførte Finanstilsynet retningslinjer som innebar at boligkjøperen skal stille med15 prosent egenkapital, at man skal tåle en renteoppgang på 5 prosentpoeng fra dagens nivå, og at det skal være vanskeligere å få avdragsfritt lån. Siden har de varslet en tettere oppfølging av bankene for å sikre at retningslinjene blir etterlevd. Strengere kapitalkrav til bankene er også på trappene, noe som også fører med seg dyrere og vanskeligere lånetilgang for kundene.Kort oppsummert: Dagens boligprisnivå er et resultat av sterkere drivere i norsk økonomi. Når disse snur, snur boligmarkedet. Om vi har rett, ligger det an til en myk landing.
